Fem ting vi lærte det første året til World Wide Narrative

Merete Grimeland
Følg meg

Merete Grimeland

Sosialinnovatør og prosjektleder at World Wide Narrative
Jeg jobber i World Wide Narrative. Vi jobber med digitale fortellinger. Therese Byhring og jeg startet selskapet sammen. Jeg er glad hver morgen når jeg står opp fordi jeg elsker kaffe og fordi jeg får lov til å jobbe med det jeg gjør.
Merete Grimeland
Følg meg

Vi har hatt mange ideer underveis, men det som har vært med oss hele tiden er digitale fortellinger. Grunnen til det er at vi har hele tiden kjent på det spesielle som skjer under en workshop, det som skjer med de som forteller. Derfor har vi alltid visst at det er noe der som vi vil ta med oss. Så selvom vi hatt mange ideer og prosjekter siden starten så var fortsatt digitale fortellinger den ideen som var hovedideen vår. Sammen med Social Innovation Camp Norway. Men det er en annen historie.

Fra logo til medgründer
Vi måtte bare ha en logo

Vi måtte bare ha en logo. På kontoret hos Onsite Solutions.

I januar 2012 hadde jeg bestemt meg for at det nye selskapet skulle hete World Wide Narrative, og at jeg måtte ha en bra logo. Det første selskapet hadde blitt avviklet, og jeg kjente på alle de tingene jeg hadde lært og som jeg ville gjøre annerledes. Du vet, det er alltid litt humor i det når vi tenker at «Å, vi må ha en skikkelig bra logo». Vi ler litt av det den dag i dag. Uansett, jeg var veldig opptatt av denne logoen, og at det nye selskapet skulle ha en veldig egen identitet. Så jeg tok kontakt med Therese som jeg hadde blitt kjent med gjennom arbeidet vårt på Det Norske Studentersamfund på Chateau Neuf i Oslo. Jeg husker godt det første møtet. Therese stilte mange spørsmål om hva, hvor, hvem og hvorfor for å skjønne hva det var selskapet skulle drive med og som denne logoen skulle lages til.

Det første møtet ble til to uker. Therese spurte videre og jeg fikk liksom ikke helt til å svare tilfredsstillende, men vi likte veldig godt å jobbe sammen. Det var vi enige om.

Til slutt så spurte jeg Therese
«Har du noen planer for 2012?»
og hun svarte
«Nei, egentlig ikke».
«Vil du være med å starte World Wide Narrative sammen med meg?»
«Ja, det vil jeg,» svarte hun.

Så var vi to medgründere.

Her følger 5 ting vi lærte det første året sammen som World Wide Narrative.

1) Ikke gift deg med en gang

Vi ville jobbe sammen, men vi tok en ganske viktig beslutning der og da. Det var at vi skulle først finne ut om vi jobbet bra sammen. Derfor var vi to enkeltpersonforetak som jobbet sammen under samme markedsføringsnavn. Vi ville ha en testperiode først før vi eventuelt opprettet et aksjeselskap. En medgründer er jo tilnærmet lik en ektefelle, og når man møter den fremtidige ektefellen så har man jo en periode sammen før man gifter seg. Så det gav veldig mening for oss å teste ut «forholdet» før vi tok det store skrittet sammen. Aksjeselskapet ble først stiftet 16. desember 2012, nesten 1 år senere.

2) Det verste som kan skje er at noen sier nei.

Kontor hadde vi. Vi fikk lov til å sitte hos et selskap som het Onsite Solutions som holdt til på Rosenholm i IBM-bygget. Vi lært underveis at det verste som kan skje er at man får et nei hvis man spør noen om noe. Så kontormuligheten vår er et resultat av en ringerunde som jeg gjorde i det forrige foretaket (Sweet Chili Stories) hvor jeg spurt om vi kunne få sitte hos forskjellige selskaper. Onsite syns det var kjempefint å ha et større mangfold av folk sittende sammen med seg, så derfor sa de «Hjertelig velkommen!» til oss. Så når World Wide Narrative var i gang var det veldig naturlig å fortsette og sitte sammen med Onsite.

3) Det blir ikke alltid som planlagt

Kongsvinger kommune var den første kunden til World Wide Narrative. Allerede i januar 2012 hadde vi en avtale med de om workshop i digitale fortellinger, men workshopen ble først gjennomført august 2012 under ungdomsfestivalen Ularm. Noen ganger kan det nemlig ta lang tid fra en avtale er inngått til tjenesten faktisk skal leveres.

I mellomtiden reiste jeg til Diakonhjemmet Høgskole i Sandnes sammen med Grete Jamissen og hadde workshop med rundt 150 studenter, Therese og jeg satte i gang med bloggeprosjektet Nattens helter med støtte fra AKAN som varte i over seks måneder, vi gjorde små workshops i digitale fortellinger ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og vi var med Tommy Thompson fra Prosjekt Helhetlig Barnevern i Vestfold på møter med barneverntjenesten i Larvik og Høgskolen i Telemark for å se om vi kunne få digitale fortellinger som metode i bruk i barnevernet (som forøvrig først ble prøvd ut i august 2013).

Effekt er ikke alltid like lett å måle heller, og den er kanskje synlig først lenge etterpå. Så denne tweeten fra én av deltakerne et år etter at vi hadde gjennomført workshop i Kongsvinger gjorde oss veldig glade.

4) Vi må gjøre for å lære

Vi gjennomførte workshops med store og små grupper, og vi lærte hva som skjedde etter at vi hadde gjort workshopene våre. Vi lærte alltid noe om menneskene vi møtte, om oss selv og hvordan det påvirket menneskene, og, ikke minst, World Wide Narrative. Vi lærte alltid om noe burde være annerledes for de vi møtte, der vi var eller måten vi gjennomførte workshopene våre på, eller hvordan vi måtte tilpasse programmet til de som var med. Hvorfor var deltakerne i rommet? Valgte de det selv eller måtte de? Hva motiverte dem? Hadde de en historie de ville dele med omverden, eller skulle vi finne den sammen? Hvilke oppgaver kunne deltakeren gjøre før og under workshopene? Vi lærte hva som var viktig for de som ville at vi skulle jobbe for dem og når det egentlig passet inn i deres arbeidshverdag at vi faktisk gjorde jobben. Noen ganger må det deles opp over tid for å gjennomføre en workshop som normalt sett går over to dager. Det er ofte fordi det er vanskelig for en oppdragsgiver å bruke to hele dager etter hverandre.

5) Vi kan alltid bli bedre

Det var innstillingen fra starten av. Alt det vi lærte brukte vi for å gjøre en ennå bedre jobb neste gang vi gjennomførte en workshop, eller tok kontakt med en potensiell kunde eller samarbeidspartner. Vi lærte å stille spørsmål bedre for å sette i gang skriveprosessene til deltakerne, vi lærte at dramaturgi ikke trenger å være en del av workshopen, vi lærte at en av oss må være «regissør» som leder prosessene fremover og en må være «problemløser» for det skjer alltid noe som vi ikke kan forutse. Dette kommer vi alltid til å tenke og handle deretter.

I dag ser prosessen vår slik ut:

hva-er-metoden

Vi jobber sammen med oppdragsgiverne for å tilpasse den til deres behov, men aktivitetene du ser over er alltid inkludert. Det du ikke ser på oversikten er hva vi må gjøre før workshopen for å få med eller informere deltakerne, og hva vi må gjøre etterpå for å finne ut av effekten av workshopen. For en workshop starter lenge før deltakerne er i rommet, og fortsetter også etter at de har forlatt rommet, har vi lært.

Da lurer du kanskje på hvordan vi fikk vår første kunde? Det skal jeg fortelle deg i neste innlegg.