Folkehelse ≠ matematikk

Jorunn Lamson

Jorunn Lamson

Folkehelsekoordinator at Bydel Nordstrand
Jeg jobber som folkehelsekoordinator i Bydel Nordstrand i Oslo kommune. Har en bachelor i fysioterapi og en master i folkehelsevitenskap. Jeg har troen på at vi er noen glupe vesener som kan planlegge brilliante prosjekter som er bra for hver eneste en av oss. Jeg skal vel ha en viss peiling på hva som er «mote i helseverdenen». Helseverden er fortsatt uoversiktlig, og som folkehelsekoordinator prøver jeg å få et helhetlig blikk over utfordringene befolkningen har, og hvor det lønner seg å gjøre en ekstra innsats. Les mer om Jorunn.
Jorunn Lamson

Latest posts by Jorunn Lamson (see all)

 Per Fugelli holdt under Folkehelsekonferansen 2014 et innlegg hvor han tok utgangspunkt i en formel som kunne forklare hva god helse er. Hvis jeg husker riktig så var det noe slikt som dette. En dag har vi kanskje en god formel for god folkehelse, men inntil videre får vi prøve og feile.

Bilde: Per Fugelli holdt under Folkehelsekonferansen 2014 et innlegg hvor han tok utgangspunkt i en formel som kunne forklare hva god helse er. Hvis jeg husker riktig så var det noe slikt som dette. En dag har vi kanskje en god formel for god folkehelse, men inntil videre får vi prøve og feile.

I en enklere verden hadde folkehelse vært en matematisk formel. Da hadde alt hatt en fasit. Men slik er det ikke.

Vi sliter med å systematisere folkehelsearbeidet, fordi alt kan innlemmes i folkehelseloven. Og som i religion tolkes loven på ulike måter. Man skulle tro at godt folkehelsearbeid baserer seg på gode intensjoner og fornuftige gjerninger, men uten penger kommer man ikke langt. Inntil videre får vi bare prøve og feile.

1:4 (folkehelse:politikk)

Folkehelse kan også sammenlignes med politikk. Politikere får fire år på seg til å vise at intensjonene deres har en positiv effekt på samfunnet. Hvorfor kan ikke midler til folkehelsearbeidet komme over en like lang periode? Det er tross alt vi som skal implementere tiltakene politikerne snakker så varmt om. Jeg skulle likt å se politikerne klare å overbevise ossett lite år!

Det utlyses midler for å kunne opprette frisklivssentraler. Da må man følge med på Helsedirektoratets og fylkesmannens nettsider, under fanen «Tilskudd». De fleste frisklivssentraler i Oslo starter som en søknad om slike midler. I tillegg finnes det stiftelser og legater som gir tilskudd til ulike folkehelseformål. De kommer godt med i en oppstartsfase.

I løpet av det første året har frisklivssentralen i bydelen hatt rundt 200 henvendelser og åtte gruppetiltak. Det har vært mulig fordi vi har samarbeidet med andre offentlige instanser og private og frivillige aktører! Vi har stilt opp med både menneskeressurser og driftsmidler fra alle kanter.

Vi fikk innvilget søknaden til fylkesmannen: 550.000 kr til oppstart og forebyggende tiltak blant kronikergrupper. Vi har også fått midler fra Helsedirektoratet: 510.000 kr til en kommunepsykolog.

Foreløpig er altså frisklivssentralen finansiert av prosjektmidler. Og med det er det både positive og negative sider.

På plussiden

Når helsedirektoratet oppfordrer oss til å opprette frisklivssentraler i hver kommune, er det viktig med forskning, veiledere og gode intensjoner. Men det er også viktig med penger, for det er kostbart å forebygge livsstilssykdommer.

Endring tar tid, og veiledning krever kompetanse og formidlingsevne. I tillegg skal man opparbeide et nettverk hvor det er mulig å rekruttere relevante målgrupper. Midler til oppstart er en gave, og det er vi takknemlige for. Men tiltakene vi setter i gang, bør ha en positiv effekt, og tilskuddsordninger til ulike formål gir oss mulighet til å prøve ut prosjekter som det ellers ikke er satt av penger til i et budsjett.

Videre tilbys det kurs i forebyggende metoder, etter helsedirektoratets anbefaling. Vi har fått kurslederkurs i motiverende intervju, mestring av depresjon og belastning, kosthold, søvn og røykeslutt – bare for å nevne noe. Vi skal være en veiledende instans for folk som har relativt vanlige problemer, problemer mange av oss kan støte på i løpet av et livsløp. Gjennom frisklivssentralen kan vi nå ut til mange deltakere, spesielt når vi tilbyr flere gruppetiltak.

Frisklivssentraler er et ungt konsept, og det er ikke gjort større undersøkelser som påviser en god kost-nytte-effekt foreløpig. Med prosjektmidler har vi en sjanse til å sette i gang gode tiltak som kan bevise at det vi gjør, har en positiv effekt. Penger er ikke alt, men det styrer det meste.

På minussiden

Frisklivssentralenes innhold kan variere, og pengene styrer mye når man ser på hvordan tjenestestedene driftes. I den ideelle verden har man tatt seg god tid til å kartlegge nøyaktig hvem og hvor mange som har et behov, og på hvilken måte vi best kan gå frem for å gi et kunnskapsbasert tilbud til de som trenger det. Men ofte er det tilskuddsordningene som styrer når vi setter i gang tiltak, og for hvilken målgruppe.

Det sier seg selv at prosessen ikke alltid blir optimal når vi får midler for bare ett år av gangen. Når vi endelig har fått i gang gode tiltak og det begynner å ta form, lurer vi på om vi har penger til å fortsette. Det skaper en del usikkerhet. Det å ansette kompetente fagfolk i prosjektstillinger er også en usikkerhet i seg selv. Ser de seg om etter faste stillinger, noe som gir dem stabilitet på sikt? Jeg kunne derfor ønske at midlene fulgte med frisklivskonseptet over tid, slik at vi kan planlegge langsiktig.

Et godt eksempel er et annet prosjekt vi har på gang: LEK (livskvalitet-endring-kosthold). Målgruppen er barn med overvekt og deres familier. Klarer vi å endre livstilen til en hel familie i løpet av ett år? Midlene tildeles også her for bare ett år av gangen. Det er vanskelig å påvise noen positiv effekt i løpet av et år. Og mye ressurser og tid går til å finne midler til drift og lønn.

Så det kan ikke repeteres ofte nok: Folkehelse har langsiktige perspektiver, og det må følge midler til målene vi ønsker å oppnå. Det er vel enkel matematikk. Forebygging av livsstilssykdommer ≠ ett års prosjektmidler!

Folkehelse = stabilitet

Jeg skulle ønske at midlene i det minste kom for en like lang periode som politikerne sitter. Dersom de trenger fire år på å overbevise oss om at deres politikk fungerer, må vi få tilsvarende tid til å kunne implementere våre tiltak. Hvorfor skal det være annerledes for oss?

Vi håper å kunne vise til gode resultater slik at vi innlemmes i det ordinære lokale budsjettet. Det vil si: Jeg håper vi får faste stillinger i frisklivssentralen og mulighet for å kunne ha en langsiktig plan for forebygging av livsstilssykdommer og helsefremmende aktiviteter.

Inntil videre får vi gjøre som i religionen: håpe og be. Vi ber med dette for bedre tider! Og i mellomtiden fortsetter vi med våre gode intensjoner og fornuftige gjerninger.