Hjelp til selvhjelp

Marthe Løkken
Følg oss

Marthe Løkken

Daglig leder og altmuligkvinne at Bipolarforeningen
Jeg er en kvinne som hopper ut i dypet med begge beina og ser om jeg svømmer etterpå. Som regel går det forbausende bra! Jeg er fra Fredrikstad og bosatt på Lillehammer.
Jeg jobber med ulike prosjekter innenfor forskning, psykisk helse og rusomsorg. I 2010 var jeg initiativtaker til Bipolarforeningen Norge som er en frivillig medlemsorganisasjon som jobber samfunnspolitisk. Les mer om Marthe.
Marthe Løkken
Følg oss

Latest posts by Marthe Løkken (see all)

I dette blogginnlegget fikk jeg en forespørsel om å si noe om hvem organisasjonen hjalp først. Dette måtte jeg grunne lenge på; Hvordan i all verden skal jeg vite det? Men svaret lå rett foran nesen på meg. Den første Bipolarforeningen hjalp er og var meg selv.

For å forstå dette må jeg ta deg noe tilbake i tid, til mørkets tidsalder. I mitt liv foregår den tidsalderen for ikke mindre enn tiår siden: Ung kvinne, drop out fra videregående, aldri hatt fast jobb og kronet det hele med å bli innvilget en ung uføretrygd, velfortjent sjefsnaver med andre ord. NAV så ikke engang vitsen med å la meg få arbeidsutprøving, det var faktisk så syk jeg var. Men jeg var ikke handlingslammet, så hvordan skulle jeg kunne benytte alt annet i kroppen min som ikke var verken syk eller sykt? Jeg hadde så mye jeg brente for at jeg nesten selvantente av overskudds energi og ideer. Men «ingen» ville ha meg.

Noe mer enn syk

Noe av det verste et menneske kan bli utsatt for er å ikke bli brukt. Det å bli satt bort uvirksom uten verdi samtidig som det snakkes høylytt om likeverd både gjorde og gjør meg kvalm. Jeg tror at alle kan gjøre noe, og noen ganger er man faktisk sin egen lykkes smed, og babyskritt kan bli til sjumilssteg. I dette tilfelle en foreningMarthe.

Det Bipolarforeningen har gjort for meg er vanskelig å beskrive fordi det er så mye. Jeg skal prøve å ta for meg noe:

Det heter jo at man er «ung og håpefull». Ung er en tilstand som går over, men håpefull er heldigvis noe du kan bli med åra. Jeg var håp-løs på mange plan, men da foreningen vokste frem fikk jeg håp om at jeg var noe mer enn syk. Kanskje også andre kunne se det?

Følelsen av stolthet

For første gang på veldig lenge opplevde jeg at jeg gjorde noe viktig som flere kunne ta del i. For meg har den stoltheten vært med på å skape identitet, tilhørighet og følelsen av at jeg betyr noe. Livet mitt hadde en funksjon! Jeg vil aldri bli stolt over å ha en bipolar lidelse, men jeg er stolt av hvordan jeg har klart å lære meg en måte å leve med bipolariteten. Det har gitt meg større og større mestringsopplevelser, og færre negative episoder.

Det å ha en forening og noe annet å fokusere på enn meg selv gjorde at jeg opplevde motivasjon, det har vært ekstremt viktig for meg og er det fremdeles når jeg har perioder hvor ting går for bra eller dårlig.

Høres det rart ut? Før hadde jeg ikke noe som motiverte meg ut av huset når jeg var i en depressiv periode, eller noe som holdt meg igjen når jeg var på vei inn i eller befant meg mitt i tornadoen av mine «ekstremt» gode ideer! Misforstå meg rett, det er ikke slik at om jeg «bare» jobber så blir jeg ikke syk. Men jeg har foreningen som hjelper meg med rutiner, ryddighet og oppgaver som gjør at jeg ikke alltid sklir like langt ut. Det at jeg har noe som venter på meg etter en sykdomsperiode (fysisk eller psykisk) er veldig trøstende og motiverende.

Et viktig springbrett

Bipolarforeningen har også bitt et springbrett for meg, noe jeg ønsker foreningen skal være, og bli for mange. Plutselig var jeg ikke bare uføretrygdet lengre, jeg hadde noe å putte på CV-en. Jeg kunne vise til hva jeg hadde gjort og kalle det arbeid selv om det ikke var lønnet. Det var en av flere grunner til at jeg ble ansatt i fast stilling i Lillehammer kommune i psykisk helseteam.

I løpet av de to årene vi har vært i offisiell drift, har Bipolarforeningen hatt ca. 450 deltakere på Mestringskurs, 1000 deltakere på temakvelder, likepersonssamtaler, besvart «en milliard mail»,undervisning/foredrag for helsepersonell, studenter, forskningssamarbeid, samfunnspolitiskarbeid, utvikler ressursteam, drifter forum med mye mer.

Det er utrolig hva Bipolarforeningen har bidratt til for mange med de knappe ressursene vi har. Så hva er Bipolarforeningens oppskrift? Hardt arbeid, stort hjerte, ispedd tålmodighet og pågangsmot sammen med vår viktigste ingrediens: Alle de fine folka som støtter oss på ulikt vis.

Det har ikke bare vært en dans på roser, men er det ikke slik at alle hjertebarn driver deg til vanvidd av og til?