Hvordan kan det defineres?

Chris Klemmetvold jobber med å starte arbeids- og livstreningstiltaket Panterne. Mange stiller seg spørsmålet om hva sosialt entreprenørskap er for noe og det finnes et utall definisjoner. Her skriver Chris litt rundt hva det er for ham.

I Norge er vi i stor grad enig om at sosiale problemer skal løses av fellesskapet, som regel av offentlig sektor. Det er imidlertid slik at enkelte problemer enten føles så fremmed for folk flest, eller er så små at verken det offentlige eller frivillige griper tak i dem. Noen andre problemer, for eksempel rusproblematikk er så vanskelige og kompliserte at man rett og slett ikke har klart å finne en gode løsninger. Sosialentreprenør finner slike løsninger.

Sosialt

Utgangspunktet for et sosialt entreprenørskap er alltid et uløst problem som forårsaker lidelse, økonomisk marginalisering, arbeidsløshet, ensomhet, miljøproblemer eller andre samfunnsproblemer. Hva som er et sosialt problem kan slik jeg ser det defineres ganske vidt uten at man skal falle utenfor definisjonen, men det bør handle om et samfunnsproblem som det store flertallet kan enes om at det er viktig å løse.

Skalerbar innovasjon

Når et problem er så stort at det er en frustrasjon for mange, men allikevel så lite eller vanskelig at ingen har gjort noe med det er det innovatøren som tar tak og skaper en ny løsning.

Slike gode løsninger kan skaleres og spres til alle steder hvor problemet eller frustrasjonen oppleves. Når man skaper en slik ny orden blir de gamle løsningene utdaterte, man kan si at man har begått kreativ destruksjon.

En sosialentreprenør løser et problem eller en utfordring med en ny metode, ny organisering, ny teknologi eller ny finansieringsmodell eller tar en metode fra et geografisk område til et annet, eller fra en kontekst til en annen.

Jean Baptiste Say mente at en entreprenør var en som flyttet økonomiske ressurser fra et område med lavere avkastning eller verdi til et område med høyere avkastning eller verdi (Dees 1998:2) og Joseph Schumpeter tok til orde for at entreprenør er skulle drive såkalt kreativ destruksjon, ved å lage et nytt mønster rev man ned det eksisterende systemet istedenfor å flikke på det:

”Innovators who drive the creative-destructive process of capitalism.”

Drucker mente at det ikke var entreprenøren som drev endring, men at alle innovasjoner tar utgangspunkt i en kontekst med en mulighet, et behov eller en frustrasjon for så å utnytte denne (Osberg & Martin 2007:5). Howard Stevenson dro det enda lengre og mente at det ikke var nok med en god idé, men at man også måtte ha ressurser. Det å ta i bruk ressursene skiller i følge Stevenson mellom en entreprenør og en alminnelig administrator (Dees 1998:2).

Som sitert i Social Entrepreneurship (Bornstein & Davis 2010:23) sa Machiavelli allerde i ”Prinsen” at en en som vil skape forandring har en fiende i de som har lyktes i status quo. En entreprenør må overkomme apati, vanetenkning, mangelfull forståelse og mistro for å skape forandring.

Entreprenørskap

Entreprenørskap handler om at man i tillegg til å ha en innovativ idé setter igang med bruk av virkemidler fra næringslivet for å skape stabil endring.

Det innebærer at man forholder seg til et marked, ser på konkurranse, skriver forretningsplan, har budsjett og regnskap, gjør markedsundersøkelser og jobber aktivt med markedsføring og forretningsutvikling.

Hovedpoenget her er at man har et businessperspektiv på hvordan man jobber, at man benytter seg av et det tankesettet som er uvanlig når en skal løse sosiale problemer, men er helt vanlig i næringslivet.

Videre er et viktig aspekt personlige egenskaper ved den som starter opp. Er entreprenør er gjerne en ildsjel, en stayer, en som våger å prøve ut noe nytt som ingen har gjort før, og som kanskje feiler i å oppnå suksess noen ganger før hun eller han lykkes. Dette er ofte en person som klarer å overbevise omgivelsene om at det er verdt å gi prosjektet en sjanse, og får med seg flinke folk på dette arbeidet.

Hvis en klarer å holde det sosiale målet høyest, men allikevel fokuserer på å drive business, lykkes man med å hjelpe flere enn om man bare tenker på det sosiale problemet fordi man gjør organisasjonen sin bærekraftig.

Bærekraftig

En sosial entreprenør nøyer seg ikke bare med å bygge opp en virksomhet som er i stand til å løse et slikt problem, men ønsker også å gjøre løsningen bærekraftig. Noen gjør dette ved å selge en tjeneste til det offentlige, mens andre klarer å finne andre markeder for tjenestene sine. Noe av poenget med å gjøre løsningen bærekraftig og selvstendig er at man (1) ikke trenger å la seg styres av andre, for eksempel trange offentlige regelverk, og at man (2) i liket med bedrifter kan skalere virksomheten lettere enn man kan med en organisasjon som trenger frivillige.

De som klarer å bygge virksomheter som tjener sine egne penger er langt bedre skikket til å overleve motgang enn organisasjoner som enten (1) er avhengige av donasjoner, fond, legater og tilskudd eller (2) er avhengige av massiv frivillig innsats.

Uavhengig av sektor

Sosialt entreprenørskap er ikke noe nytt, og er ikke en egen sektor. Sosiale entreprenører arbeider av og til på tvers av sektorer, men er man privat, ja da er man privat da. Er man offentlig, ja da er man offentlig. Sosialt entreprenørskap er ingen «fjerde vei», men oppstår og vokser innenfor en eller flere eksisterende sektorer.

Mange jeg møter hevder at sosialt entreprenørskap er en ny fjerde sektor eller befinner seg mellom de tre sektorene; frivillig, privat (i betydningen næringsliv) og offentlig. Jeg er ganske uenig. For meg synes det åpenbart at en fritidsklubbleder i en kommune kan starte en ferieklubb for ensomme barn som går i null eller tilogmed i overskudd ved hjelp av innovative løsninger og verktøy fra næringslivet. Det samme kan en frivillig organisasjon som ønsker å løse et problem.

Når Norsk Folkehjelp, en frivillig medlemsorganisasjon oppretter en profesjonell gren for å selge asylmottak-tjenester til staten er disse i seg selv sosiale entreprenørskap, spesielt fordi Norsk Folkehjelp driver asylmottakene for å drive de bedre enn andre (som tar ut profitt).

På samme måte kan noen i privat sektor (næringslivet) også avdekke et sosialt problem og løse det innenfor rammen av å være selvstendig næringsdrivende eller å for eksempel starte et AS.

Hvilken sektor man befinner seg i bør ha mindre å si for hvorvidt man kalles en sosialentreprenør eller ikke, enn hva man faktisk driver med.

Hvor mye kan man tjene?

I en bedrift er penger den viktigste drivkraften. Mange gründere gjør etter hvert store penger uten at det ses på som et problem.

Sosialt entreprenørskap skiller seg fra annet sosialt arbeid ved at man sier at det er helt greit å tjene penger. Hvor mye man kan tjene er imidlertid uavklart.

Dersom jeg går hen og får en million i året for å jobbe for Statoil eller blir millionær ved å starte et firma som selger lyspærer på nett vil alle mine sosialdemokratiske venner gratulere meg og rose meg fordi jeg har lyktes.

Hvis jeg på den annen side starter en business som handler om å skape fritidstilbud for vanskeligstilte barn, arbeid til rusavhengige eller kultur for eldre, er det mer tvilsomt at jeg får ros dersom jeg tjener en million i året. Dette er psykologisk forståelig, men logisk litt rart. Det er altså helt greit at jeg tjener meg rik på å gjøre noe helt tilfeldig, men hvis jeg i tillegg hjelper mennesker, da skal jeg helst ikke tjene mer enn en vanlig kommunal ansatt.

På dette punktet har jeg ikke konkludert. Dersom vi lykkes med Panterne, og klarer å få det til å vokse vil jeg ikke ha dårlig samvittighet for å tjene 500 000 kroner i året, men da skal alle behov i organisasjonen være dekt først. Jeg ser at det går en grense et sted, helt avhengig av hvor godt tilbud vi klarer å skape og hvor mange vi klarer å hjelpe.

Hvis jeg i en tenkt situasjon om fem år tjener 3 millioner i året på Panterne, samtidig som det kuttes i det sosiale tilbudet til panterne, kan jeg ikke lenger kalle meg en sosialentreprenør. men hva om jeg får det til uten å kutte? Jeg vet ikke hvor grensen går, men dette må knyttes til målingen av sosial verdi.

En sosialentreprenør bør nok se egen lønn i forhold til hvor mye kolleger i det offentlige med tilsvarende ansvar tjener, men må samtidig legge til verdien av at en har startet noe helt selv basert på en egen idé og lagt ned vesentlig mer arbeid og risiko i starten.

I et sosialt entreprenørskap er det sosiale målet den viktigste drivkraften, sammen med entreprenørens ønske om selvrealisering. Sosialentreprenøren må allikevel kunne forvente å ikke måtte redusere sin økonomiske levestandard, i alle fall ikke hvis man lykkes.

Målbarhet

Dette er en kjepphest for meg. Mange bedrifter vil ønske å kalle seg sosiale entreprenører, litt for å slenge seg på hypen, litt for å få mere goodwill, litt for å faktisk være snillere. Allikevel er det nok allerede en del som kaller seg sosiale entreprenører uten å fokusere på sosialt mål fremfor økonomisk inntjening. En av måtene man kan gjennomskue akkurat dette på er å se på hvordan man måler sin egen suksess.

For meg er det viktig at et sosialt entreprenørskap har en sosial visjon for arbeidet sitt, og knytter bestemte målekriterier til denne med grenser for hvor man sier at man har lyktes eller ikke. Panterne jobber med å utvikle både kvalitative og kvantitative målekriterier, og det vi har så langt kan kikkes på her.

I et sosialt entreprenørskap organisert som et AS, og også i andre organisasjoner hvor man kan kan justere utbytte eller lønn er det alltid en fare for såkalt mission drift, altså at fokuset glir mer mot pengene enn mot det sosiale målet. Derfor mener jeg at fokuset på måling av sosial verdi og kontinuerlig jobbing med disse målemetodene er kritisk for å lykkes.

Sosialt entreprenørskap oppsumert: fokus på målet

Oppsummert mener jeg at et sosialt entreprenørskap bidrar til varig endring av et sosialt problem med en innovasjon som bidrar til kreativ destruksjon og en skalerbar, bedre løsning enn det som fantes fra før.

Denne løsningen blir til gjennom hardt arbeid med virkemidler fra forretningsverdenen brukt av en engasjert entreprenør, en ildsjel som evner å trekke til seg hjelp fra andre mennesker i arbeid med å gjøre løsningen bærekraftig, uavhengig av sektor og ramme denne jobber innenfor. Til slutt er det viktig at de sosiale resultatene måles, og at man hele tiden følger med på resultatene for å unngå mission drift.

Sosiale entreprenører jobber i mange sektorer og over en bred skala. I et forsøk på å illustrere dette har jeg laget denne grafen:

Det finnes flere grader av sosialt entreprenørskap, hvor den mest rendyrkede er en bedrift som fokuserer på å løse et sosialt problem og måler sin suksess etter dette, mens man finner andre som i mer eller mindre grad er  sosialentreprenører over hele fjøla.
Eksempler på sosialt entreprenørskap:
  • Pixellus er et spesialistselskap innen digitalisering, redigering og restaurering av kunders unike og uerstattelige fotografier, bemannet med mediainteresserte personer med Asperger syndrom eller høytfungerende autisme. 
  • Gatemagasinet Sorgenfri gir hjemløse, rusmisbrukere og andre vanskeligstilte muligheten til en litt mer verdig hverdag gjennom tilhørighet, arbeid og inntekt
  • Dagsverket tilbyr lavterskel arbeidstilbud med høy grad av fleksibilitet til rusavhengige mennesker
  • Nobels fredsprisvinner Mohammad Yunus’ mikrokredittprosjekt Grameen Bank gir lån til fattige
  • Jamie Oliver’s Fifteen-prosjekt gir vankeligstilt ungdom kokkeopplæring og medansvar i drift av en ny restaurantkjede
  • Oasis Association i Cape Towngir psykisk utviklingshemmede mennesker meningsfulle liv gjennom  blant annet å resirkulere nærings- og husholdningsavfall og å selge brukte klær, bøker og pyntegjenstander
  • Zip Zap Circus School plukker opp fattige barn i Cape Town og gir de skolegang og trening i et bredt utvalg av yrker relevante for et sirkus.
  • Cape Town Street School of Innovation er en íde til et prosjekt hvor man lærer gatebarn hvordan de kan oppnå verdighet gjennom å tjene penger på å starte egen mikrobusiness istedet for å tigge
Les mer om sosialt entreprenørskap hos FERD og wikipedia.
Kilder:
  • Bornstein, David & Davis, Susan (2010). Social Entrepreneurship – what everyone needs to know. Oxford University Press inc. New York.
  • Dees, J. Gregory (2008). The Meaning of “Social Entrepreneurship”. Stanford University. Stanford.
  • Martin, Roger L & Osberg, Sally (2007). Social Entrepreneurship: The case for definition. Stanford Social Innovation Review. Stanford.