Inkludert in translation? Si si!

Supervisuell
Følg oss

Supervisuell

Supervisuell produserer alle former for film, men har spisskompetanse på tegnspråkproduksjon. Alle i teamet er døve - unntatt lydmannen! Les mer om Supervisuell her.
Supervisuell
Følg oss

Latest posts by Supervisuell (see all)

«Ok, her sitter jeg. Er jeg inkludert da?» Foto og bearbeiding: Supervisuell

«Ok, her sitter jeg. Er jeg inkludert da?» Foto og bearbeiding: Supervisuell

 

Ut på tur, aldri sur. En guffen norsk vårdag dro vi på tur med Supervisuell. Seks ansatte med to tolker på slep. Tolkene skulle sørge for at alle skulle kunne kommunisere bra sammen. Jeg er lydmannen, og den eneste i teamet med normal hørsel. Og dessverre tegnspråkhemmet. Alle de andre snakker totalt flytende tegnspråk.

Så jeg trengte tolk for å kunne inkluderes i fellessamtalene. Men jeg hadde ikke rett til å få tolk. Tegnspråktolker, som av mange hørende feilaktig kalles døvetolker, kan bestilles av døve og hørselshemmede. Men hvis det er hørende som trenger tegnspråktolk, altså det man kan kalle hørendetolker, så må man punge ut av egen lomme. Heldigvis var det ikke noe problem at sjefen sjøl, som er stokk døv, kunne bestille det. Og begrunne med at de trengte tolk for å snakke med meg. Men hvorfor kan ikke jeg bestille tolk hvis jeg trenger det for å gli inn i et tegnspråkmiljø?

Turen gikk til Bergamo, en by som for meg lenge har fremstått som en slags
Ryanair-destinasjon. En eller annen flyplass de påstår er Milano, på samme måte som Rygge er Oslo. Det skulle vise seg at Bergamo er en perle. Byen er to-delt og ligger der Po-sletten møter Alpene. Nede på Po-sletten ligger den «nye» delen av byen, og over denne ligger det en fantastisk vakker middelalderby omkranset av en festning. Og over Gamlebyen igjen ligger det et fasjonabelt strøk i bratte skråninger, med villaer fra 1800-tallet og flere festningsverk. I tre dager var gamlebyen og skråningene oppover Alpene tilholdssted for hele gjengen i Supervisuell, og ja – de to tolkene.

Turen var ikke bare forlystelse, selv om mat og vin sto i fokus. Og det er en usunn størrelse med matnerder i Supervisuell, inkludert undertegnede. Bergamo viste seg å være et lite matnerdparadis og det lombardiske kjøkken har vanvittig mye å by på. Formålet med turen var selvsagt ikke å gjøre et dypdykk i det nord-italienske kjøkken. Kanskje litt, da. Men vi skulle hovedsakelig drive med teambuilding og diskutere veien videre.

Når jeg vanligvis tenker på teambuilding, tenker jeg på sånne kleine corporate-samlinger med en overbetalt konsulent der man roper slagord mens man henger over et juv i en lang line. Dette var heldigvis noe helt annet. Supervisuell er ikke et stort forsikringsselskap, og takk og lov for det. Det går ikke an å spille bullshitbingo hver gang «innovasjon» og «syngergieffekt» nevnes. Og vi slapp unna heseblesende aktiviteter jeg uansett bare misliker. Vi drev med relasjonsbygging, rett og slett. Ekte relasjoner.

I jobbhverdagen kommuniserer vi mye gjennom Slack, som er vår primære kommunikasjonsplattform internt i bedriften. Der møtes vi skjerm til skjerm. Det var fint å sitte ansikt til ansikt rundt et bord på en veranda i Nord-Italia med god mat på bordet og diskutere kompetanseutvikling, planlegge året som kommer og gå gjennom ulike prosjekter i plenum. Ispedd en god del avsporinger, og faktisk ha tid å se på fotnotene.

Jeg er i ferd med å lære tegnspråk. Jeg går på «Se mitt språk» – et kurs for foreldre til hørselshemmede barn som lærer tegnspråk. Fire uker i året får jeg intensiv tegnspråkundervisning. Nå er jeg på modul 15, som vil si at jeg har lært tegnspråk i 15 uker. Det går absolutt fremover. I går så jeg «Gullhår og de tre bjørnene» sammen med sønnen min og jeg var overlykkelig over at jeg forsto.

Og dette med å forstå – det er noe annet enn å oversette. For å forstå språket må man liksom være i språket, man må tenke tegnspråk og ikke tenke tegnspråk til talespråk. Men – det er en lang vei å gå fra Gullhår og de tre bjørnenes hus i skogen til å kunne snakke om skybaserte løsninger for datalagring og virtuell kameraføring i After Effects med UHD opptak.

Jeg er svært vant til å forstå og gjøre meg forstått. Jeg snakker relativt
bra engelsk, og min bedre halvdel har engelsk som morsmål. I dagens globale samfunn har jeg følt at norsk og engelsk har fungert bra. Men så ble tegnspråk et av språkene vi bruker hjemme – og det var et nytt språk for meg. Jeg har egentlig ikke kjent på dette med å være den som ikke forstår språket skikkelig før nå. Og det har gitt meg noen nye perspektiver på ting.

For eksempel har jeg oppdaget at det er ikke slik at jeg sitter og forstår 30, 70 eller 95% til enhver tid av et språk jeg lærer. Noen ganger kan jeg forstå omtrent alt som sies. Andre ganger kan jeg forstå ingenting, og merkelig nok kan dette være under helt enkle henvendelser. «Hvor er Stian?» sa en av kollegene mine, og jeg forsto ikke.

Tidligere samme dag snakket de andre om italiensk mat og jeg forsto det meste. Dette med å vite temaet er viktig for meg. Skiftes tema, mister jeg knaggene jeg trenger for å forstå. Mange av de ansatte bruker «tegn med norskstøtte» når jeg står fast og det hjelper meg ofte en del. Men – de gangene jeg forstår mest er når jeg vet temaet, er interessert i temaet og «glemmer» å oversette. Ved et par anledninger så plukket jeg opp noen ting som de dyktige tegnspråktolkene ikke oversatte, gjett om jeg var stolt!

Hvis det er et tegn jeg ikke forstår, kan det alltids staves og da forstår jeg ordet. Men min talespråkorienterte hjerne driver å oversetter. Jeg ser en K på tegnspråk. Jeg oversetter den til min K. Dermed så svirrer det to språk rundt i hjernen min på likt. Dette kan være forvirrende og slitsomt. Ikke bare kan ting bli «lost in translation» men man blir litt sliten av å ikke kunne språket, rett og slett.

Før jeg dro på tur hadde jeg lest en liste over strategier hørselshemmede barn bruker for å mestre en talespråklig verden der de slettes meg ikke får med seg alt. Det er strategier som å late som om man forstår, fikle med høreapparatene, gjette svaret, ta initiativet selv og styre samtalen. Og så blir de utslitte. Høye skuldre og stive nakker. Jeg synes det var relativt deprimerende lesning.

Jeg er glad for at så mange barn som har både CI og høreapparater også lærer tegnspråk. De fleste som er født døve nå får hjelpemidler som gir dem en type hørsel, av varierende kvalitet. Men like fullt, disse barna bruker strategier for å skape en illusjon om at de er mer med på notene enn de faktisk er. Dette er en av grunnene til at jeg mener at alle hørselshemmede barn må lære tegnspråk.

Barna har ikke valgt å være hørselshemmede. Mens jeg, derimot, er en voksen person som har valgt å jobbe i Supervisuell. Jeg har selv valgt å gå inn i en situasjon som er et speilbilde av hva hørselshemmede barn opplever. Og jeg kan reflektere rasjonelt rundt dette. Derfor bestemte jeg meg for å være åpen når jeg ikke forsto ting. Jeg later ikke som om jeg oppfatter mer enn jeg gjør. Ærlighet er som regel den mest slitsomme veien.

Men jeg har funnet ut at jeg har uendelig tålmodige kolleger. Jeg vet ikke om de er det fordi de selv har en minoritetsbakgrunn som tegnspråklige og har levd lenge i en hørende verden som døve og har skjønt «greia», eller fordi de bare er greie folk. Kanskje begge deler?

Denne tålmodigheten er noe vi trenger mer av i samfunnet vårt. Jeg er
ikke i en unik situasjon, det er mange andre hørende som havner i jobb i en verden med tegnspråk. Og det er nok mye som kan sammenlignes med innvandrere som kommer hit og prøver å lære seg språket og kulturen. Uten den lærdommen er det vanskelig å komme seg inn på arbeidsmarkedet, leve et normalt liv og være en del av samfunnet. Å være utafor gavner ingen. Verken den som står utenfor eller samfunnet som helhet.
Integrering eller inkludering. Alle snakker om det, men hva i huleste
er det?

Tegnet for integrering er veldig fint. Det er mye mer forklarende enn ordet integrering, og består av håndbevegelser som viser fysisk hva integrering er. Jeg skal ikke slå meg på brystet og si at jeg, etter en firmatur til Bergamo, sitter med en dyp forståelse av hvordan integrering funker. Men noen aha-øyeblikk fikk jeg.

Jeg oppdaget i alle fall at man kan ikke forvente at man kan dytte et menneske i rett posisjon, og så klikk, er vedkommende integrert. Det er en sammensatt prosess. En prosess som ikke handler om fysisk plassering i et rom, men om kommunikasjon. Og når de som bestemmer her i landet ikke selv på samme måte har måttet bli integrert
noe sted så mangler vi et brukerperspektiv. Egentlig burde alle landets politikere ta en tur til kontorene våre i Sandefjord og jobbe for oss i én uke? Erna Solberg er mer enn velkommen til oss.

Sosialt entreprenørskap er viktig. Ikke bare for enkeltmennesket, men også fordi sosialt entreprenørskap, når det fungerer, skaper verdier for samfunnet og gir noe til samfunnet i form av at menneskelige ressurser utnyttes bedre. Inkludering er en fundamental del av sosialt entreprenørskap.

I Supervisuell blir jeg faktisk inkludert. Av en gjeng som dessverre har erfaring med å ikke bli inkludert.

Forfatter av dette innlegget er: Ketil Vestrum Einarsen, Supervisuell