Jeg søker fadderbedrifter!

AnneFi Troye
Følg meg

AnneFi Troye

Daglig leder at Cornelia stiftelsen
Anne Fi Troye, 54 år, utdannet journalist, og driver til daglig med Cornelia stiftelsen. Stiftelsen prøver etter beste evne å hjelpe de unge kreftpasientene med å beholde hverdagen, både under og etter behandling. Les mer om AnneFi.
AnneFi Troye
Følg meg

Etter ti måneder med verdens bratteste læringskurve satt jeg med mye kunnskap om hvordan det var å være ung og kreftsyk. Jeg ble invitert inn til Radiumhospitalet for å holde foredrag for de involverte. Etter noen runder med edder og galle kom jeg frem til at jeg burde bruke tiden til å dele mine erfaringer og med det, om mulig gjøre veien litt lettere for de unge som kom etter oss.

Radiumhospitalet, 2005

Jeg la meg paddeflat, unnskyldte urimelig oppførsel, takket alle for tålmodighet, ti måneder under et umenneskelig press, en datter med en heftig kreftdiagnose med døden som eneste mål gjør noe med en.

Resten av foredraget handlet om hva sykehuset kunne gjøre for de unge. Hvordan livskvaliteten kunne bedres, uansett prognose. Jeg hadde allerede pusset opp de fem rommene på sykehuset som var forbeholdt de unge og døende, men var det noe mer jeg kunne gjøre?

Mail var en nokså ny ting, men en enkel kommunikasjonsform, så jeg ba de om å sende ønsker. Hvordan kunne vi sammen gjøre hverdagen bedre de unge kreftpasientene?

Etter trampeklapp ble det dørganes stille.

Laptop på blåresept

Jeg leste meg opp. Ikke på det medisinske, men på hva som fantes på internett med enkle søkeord. En felles ting for de aller fleste unge på sykehus var at ensomhet og isolasjon var verre å takle enn selve diagnosen. Å trøste de unge har aldri vært tanken. Nei, det måtte være et løft, et løft som kunne gi de inspirasjon til å fortsette livet, livet som var satt på vent.

annefi_fadder

Svaret ble enkelt, – la de unge få beholde kontakten med vennene. Vennene er den beste livskvalitet i en ungdoms liv, enten de er en eller hundre. Og for meg som er veldig opptatt av utdannelse var det et ekstra pluss, de aller fleste vennene i ungdomstiden er på skolen.

Ved å gi de unge en laptop, de litt mindre en iPad, så kunne vi sikre kontakt, og med det en god mulighet til å hanke inn kunnskapshull som ofte er en konsekvens av en lang sykehusinnleggelse.

Innsigelsene fra sykehusene var mange. Mestring er et ord som har gått igjen. De unge har mer enn nok med selve behandlingen sies det. Tull og tøys, holdningene er ren ansvarsfraskrivelse, de unge mestrer mer enn vi aner.

Etter å ha gitt ut over 500 laptop og iPads sier bilder av glade ungdommer med russeluen på snei at jeg har rett.

Jeg søker herved en fadderbedrift

Men, så til det store spørsmålet, hvem er villig til å betale for mine tjenester? Ferd mener at uansett hvor godt tiltaket er så er dette ren veldedighet. Jeg er enig i at mye av det jeg gjør er det, men ikke laptoppene. Ved å la en ung kreftpasient få muligheten til å følge skolen og med det bestå videregående, ikke ende opp som et tiltak hos NAV så har jeg spart samfunnet for 12 millioner kroner. Hvis halvparten av laptopene har virket så blir det tilsammen 3 milliarder!

”Problemet” mitt er at jeg ikke kan eskalere. Det finnes ingen vekstmuligheter. Nei, takk og lov, antallet unge som får en kreftdiagnose er nokså stabilt. Inntektsmulighetene er og små. Tiltak som ikke er medisinsk blir lett en salderingspost i sykehusbudsjettet.

Pluss at jeg er litt redd for å bli kommersiell. Begynne å tenke med bankboken istedenfor hjertet. Skrekken er å slutte å tenke på hva som er til det beste for de unge, at bunnlinjen skal overta. De unge langtidssyke er et er et stort samfunnsproblem, ikke når de er innlagt men når de er utskrevet og diagnoseløse.

Det jeg trenger er en fadderbedrift. En, eller flere som vil være med å betale en årslønn. Noen som ser samfunnsnytten og gevinsten i å ta vare på de unge, under og etter behandling. Jeg startet livet som adoptert, alt jeg trenger i dag er en fadder!

Håpefull hilsen,

Anne Fi Troye
Cornelia stiftelsen