Kom i gang!

Kaja Hegg
Følg oss

Kaja Hegg

Rådgiver at Redd Barna
Kaja jobber som prosjektleder i Redd Barna. Siden 2006 har hun jobbet med deres nettvett-prosjekter for å bidra til at barn skal trives, delta og være trygge på nett i hverdagen. Les mer om Kaja og nettvett-prosjektene til Redd Barna her.
Kaja Hegg
Følg oss

Latest posts by Kaja Hegg (see all)

Det morsomme med jobben min er at det ofte er kort vei fra en samtale om en prosjektidé til ideen kan testes ut i praksis. Men aller først må jeg ta meg tid til å snakke med folk, mine viktige samarbeidspartnere!

Blankpolér begrunnelsen, ikke selve idéen

Det er fort gjort at samtaler om en prosjektidé handler om morsomme arrangementer eller et slående slagord i en tenkt nettvett-kampanje. Men før vi, samarbeidspartene og Redd Barna, går i gang med å utvikle en konkret framdriftsplan må helt andre ting enn selve aktivitetene i prosjektet blankpoleres.

Det er viktig å ta noen ekstra runder med den strategiske begrunnelsen for prosjektet: Hva er vitsen med akkurat denne prosjektidéen? Hva skal vi endre på og hvorfor i all verden er akkurat denne idéen et interessant og relevant virkemiddel i det endringsarbeidet? Har noen gjort det før og hvordan kan vi vite at akkurat denne aktiviteten vil medføre de resultater vi ønsker å oppnå?

Disse spørsmålene er det ofte andre enn den som kom opp med idéen som må gi svaret på, og flere bør mene noe! Jeg kan støtte meg til mine egne kollegaer og sørge for at prosjektet er i tråd med vår strategi, men de viktigste korrektivene/innspillene får jeg stort sett utenfor kontorbygget. Det må være fagfolk, som regel våre samarbeidspartnere, som må begrunne hvorfor tiltaket er bra ut fra faglige vurderinger. I denne sammenheng er det et privilegium å jobbe i Redd Barna fordi vi ofte får henvendelser om samarbeid direkte fra ekspertisen, noe som nok først og fremst henger sammen med at vi er søkerorganisasjon til ExtraStiftelsen. Men det er ikke nok å snakke med fagekspertisen. Jeg mener vi også må snakke med barn og ungdom selv, eller i hvert fall noen som har peiling på barns behov her og nå: Noen av mine beste kilder er de voksne som jobber i førstelinjen og gjør et ekstra slag gjennom sitt daglige, direkte kontakt med barn og ungdom.

Ett eksempel på at relevans og begrunnelse for et prosjekt skjer i samspill mellom praksisfeltet og fagmiljøer, var da vi startet arbeidet med å utvikle nettvett-hefter til bruk i skolen. Vi snakket med lærere og mottok henvendelser fra skoler som ønsket materiell/verktøy for å samtale med barn om deres netthverdag. Samtidig støttet vi oss til et tungt faglig prosjekt i Sverige, som hadde utviklet godt skolemateriell. De ga Redd Barna grønt lys til å oversette heftet og tilpasse det til norske forhold. Dette prosjektet var lett å finansiere og det har vært enkelt å få ut i praksis fordi vi kunne tilby et godt faglig basert verktøy til bruk i skolen som var ønsket av målgruppen. I dag har vi nettvett-hefter til bruk i småtrinnet, mellomtrinnet og ungdomstrinnet, og vi opplever stor etterspørsel etter hefter, og vi får positive tilbakemeldinger fra lærere!

En lærende måte å jobbe på

Det er ikke bare i de forberedende fasene av prosjektet at det er viktig å ha kontakt med både praksisfeltet og fagfolk. Ting forandrer seg raskt, og jeg tror ikke det går an å sitte ved et skrivebord på et kontor og planmessig skape sosial endringer. Jeg syns de beste nettvett-aktivitetene vi har hatt skjer i kontinuerlig dialog mellom fagfolk og de menneskene prosjektet er rettet mot.

Heldigvis er det et arbeidsprinsipp for oss i Redd Barna å jobbe i partnerskap med enten organisasjoner, forskningsmiljøer eller lokale myndigheter. På den måten får vi sikret at prosjektutvikling skjer i fagmiljøer som har ekspertise, historikk og nettverk. Samtidig er det en forutsetning for de gode nettvettprosjektene jeg har jobbet med å finne de samarbeidspartene som greier å ha et delvis åpent design inn i prosjektene og som har eller tar seg frihet til å jobbe prosjektbasert og litt fritt, basert på det målgruppen selv er opptatt av. Ett eksempel på dette var da vi utviklet samarbeid med Telemuseet. Vi utviklet et nettvett-prosjekt hvor elever fikk delta i museumsaktiviteter med tittelen «Vennskap og kjærlighet på nett og mobil». Det var dyktige fagfolk som gradvis utviklet prosjektet, basert på erfaringer de gjorde med konkrete skolebesøk, samtidig som prosjektutvikle bygde på deres ekspertise med elevbaserte opplegg på museer. Arbeidet her kom imidlertid ikke ordentlig i gang før finansieringen var på plass.

– Man tager hva man haver

Men noen ganger kan arbeidet starte uten at prosjektmidler er på plass, og som regel er det også nødvendig for å få utviklet en god prosjektsøknad og framdriftsplan.

I første fasen er det viktig å få oversikt over alle ressursene man faktisk har til rådighet. Jo flere man er, desto bedre er det! Hver samarbeidspart sitter inne med kompetanse, nettverk og tilgang til ressurser som for eksempel lokaler og annet relevant utstyr. Den viktigste ressursen er at folk er villige til å bruke arbeidstiden sin eller fritiden sin til å bidra inn i prosjektet. Når man har skaffet seg en oversikt over ressurser må arbeidsoppgaver og roller fordeles. Det er viktig at alle er klar over forventninger og hva som skal gjøres innenfor hvilken tidsplan.

Jeg har erfart mange ganger at det går an å starte i det små. Dette erfarte jeg da jeg starte et treårig samarbeid med en bydel i Oslo, som gikk ut på å drive utviklingsarbeid for å styrke det offentlige sitt arbeid med å forebygge kriminalitet på nettet. Initiativtaker og vår samarbeidspart, ansatt som SaLTo-koordinator på Stovner, samlet en forsker, en fra Frivillighetssentralen, en som jobbet med oppsøkende ungdomsarbeid og meg fra Redd Barna. Vi kom raskt i gang arbeidet med å diskutere problemforståelse, tilgjengelige ressurser og konkretisere mål for prosjektet. Her bidro de ulike samarbeidspartene med sine ganske så like forutsetninger for å utviklet et godt prosjekt: De som jobbet tett på ungdommene satte ord på de konkrete utfordringene de observerte i ungdomsmiljøene med identitetstyveri, trusler og mobbing på digitale arenaer, forskeren hjalp til med å formulere smarte spørsmål vi måtte undersøke nærmere i dialog med ungdom, og kontaktpersonen som jobbet på frivillighetssentralen delte sin kompetanse om hvordan legge til rette for inkluderende medvirkning for alle. Vi definerte mål om å skrive en rapport og å utvikle ungdomsaktiviteter, og vi ble enige om å ha et åpent design på prosjektet, for å på den måten involvere ungdom i å forstå egen nettbruk og risikotaking, deres måter å takle risikoer på og hva de tenkte rundt forebygging. I forkant av oppstart av prosjektet fikk vi også oversikt over hvilke lokaler vi kunne bruke på samlinger med ungdom, hvordan vi skulle rekruttere ungdom til fokusgruppene, og vi rakk også å konkluderte med at det var nok med et pizzabudsjett for å samlet ungdommer til å delta på fokusgrupper. På møtene siktet oss inn mot konkrete aktiviteter med å finne datoer for når vi skulle gjennomføre samlingene, uavhengig av finansieringen. Jeg husker ikke helt hva vi bidro med fra Redd Barna side, utover å argumentere for viktigheten av ungdoms medvirkning på fagfeltet, klargjøre hvem som ville bli med på prosjektet og berede grunnlaget for å skrive en prosjektsøknad og få tilsagn på første forsøk på å få midler. Det som skjedde på de første møtene la grunnlaget for det som ble ett treårig prosjekt, med støtte fra Politidirektoratets kriminalitetsforebyggende tilskudd. Det at flere sentrale aktører gikk sammen, og at vi hadde en blanding av definerte behov fra praksisfeltet og dyktige fagfolk.

Det er ikke alltid man kan starte den konkrete utprøvingen av aktiviteter uten midler. Noe forarbeid må til for å skaffe midler: Man må klargjøre hvilke forutsetninger man har og finne ut av man vil Det kan være kjedelig å innse at forutsetningene kanskje ikke er ideelle eller at det ikke nok til å tenke stort med en gang, men det er vanskelig å se hvordan man kommer utenom det.

Skaff midler

Alle prosjektene jeg har jobbet med har forutsatt midler til lønn, aktiviteter, utstyr og/eller materiell. Hvordan skaffe midler vil jeg skrive mer om i neste blogginnlegg. Da vil jeg skrive litt om hvordan jeg går fram for å tenke ut hvem bør som betale for prosjektet, og hvorfor det er det lurt å utmeisle en mangefasettert finansieringsplan. Arbeidet med å kjempe om prosjektmidler kan virke litt håpløst noen ganger, men det er faktisk en god øvelse for å definere hensikt, mål og virkemidler. Og jeg vil også skrive litt om hvorfor «resirkulerte» søknader faktisk er en bra ting.