Kunsten å endre verden!

Supervisuell
Følg oss

Supervisuell

Supervisuell produserer alle former for film, men har spisskompetanse på tegnspråkproduksjon. Alle i teamet er døve - unntatt lydmannen! Les mer om Supervisuell her.
Supervisuell
Følg oss

Latest posts by Supervisuell (see all)

Det er ikke alltid så lett å se seg selv fra utsiden. Spesielt hvis man i utgangspunktet blir oppfattet som annerledes enn andre. Det gjelder jo de fleste i Supervisuell; her går vi og føler oss aldeles normale – helt vanlige samfunnsborgere. Vi jobber, flere av oss har barn, noen har til og med hus med trampoline i hagen og en Volvo stasjonsvogn i oppkjørselen.

Så langt A4. Men så var det jo hvordan andre oppfatter oss da. Siden de fleste av oss er døve, merker vi av og til at det vi tar som en selvfølge ikke er så opplagt for andre. For eksempel å ha jobb.

Og det er triste greier, for det er et faktum at kanskje så mye som annenhver døve person ikke har en vanlig jobb å gå til. Arbeidsløsheten blant funksjonshemmede generelt, og ikke minst døve, er skyhøy sammenlignet med «normisene».

I utgangspunktet tenkte vi ikke over at Supervisuell kunne bli oppfattet som sosialt entreprenørskap. Men hva er egentlig sosialt entreprenørskap? Googler du det, gir Wikipedia følgende definisjon:

«Social entrepreneurship is the attempt to draw upon business techniques to find solutions to social problems.»

Vent nå litt. Er Supervisuell bare et forsøk på å løse sosiale problemer gjennom forretningsmodeller? Det var iallefall ikke det som var ideen vår i utgangspunktet!

Likevel – om du ser på det som et sosialt problem at arbeidsløsheten blant døve er skyhøy – kan du se på Supervisuell som sosiale entreprenører fordi de sysselsetter døve.

Sosialt entreprenørskap som begrep er trendy for tiden, i likhet med innovasjon. Mange ønsker å profilere seg som sosiale entreprenører. Men dette er likevel en kjedelig forklaring på hvorfor Supervisuell kan ses på som sosiale entreprenører. Og egentlig litt feil også, sammenliknet med vårt eget perspektiv.

Målet vårt er ikke å «hjelpe» døve med å få seg jobb – og vi må ikke nødvendigvis bare jobbe med ting som har med hørsel, døvhet eller tegnspråk å gjøre. Det at vi er døve eller hørselshemmede er ikke det som gjør at vi «finner» hverandre.

Som døv person blir man ofte delt opp i flere lag – der det første, ytre laget heter «døv». Bak dette finner du et navn, en jobb, interesser, sære trekk, humoristiske perspektiver. Og så videre. Men først og fremst døv. For «vanlige» folk, altså.

Prøv å tenk den andre veien: Hvis du møter en hørende person, er da denne personen først og fremst «hørende» for deg? Deretter Pernille, grafisk designer, kjæreste med Mikkel.

Kanskje hun også er mor til Mie, liker å strikke og drikke øl, er litt distré, har tørr humor. Og hva kjennetegner så egentlig Pernille best? At hun er hørende? Alle mennesker som opplever eller har opplevd å bli satt i bås, kan kjenne seg igjen i dette.

Dette betyr ikke at det å mangle hørsel bare er plankekjøring og helt uten utfordringer – langt ifra – men det er samfunnet som skaper utfordringene, ikke vi. Vi kan faktisk lage film, og det er det vi gjør. Vi driver ikke først og fremst med å være døve eller fikle med høreapparater og si «hæ» til hverandre i Supervisuell – men å lage film. Vi bruker moderne kommunikasjonsteknologi som gjør at konvensjonelle eposter og analoge telefonsamtaler så å si ikke eksisterer i Supervisuell.

Foto og bearbeiding: Torleif Pettersen, Torleif Studio

Foto og bearbeiding: Torleif Pettersen.

Så på hvilken måte er det egentlig vi ser på oss selv som sosiale entreprenører? Det er mange definisjoner, men mange av disse definisjonene tar utgangspunkt i et problem. Et sosialt problem, mennesker i nød, fattigdom, utenforskap, ulikheter i samfunnet osv. Det er et ganske trist perspektiv, egentlig. Og det står i kontrast til hvordan det føles å jobbe i Supervisuell. Det er gøy. Vi er kreative. Vi liker å jobbe med mange forskjellige prosjekter. Det er uforutsigbart.

Igjen – her går vi og føler oss aldeles normale – men så oppdager vi at slik ser ikke andre på oss fra utsiden. Både helt vanlige folk – altså døve/hørselshemmede som oss selv – og disse menneskene vi øyeblikkelig definerer og setter i bås som «hørende» later til å synes det er noe spesielt at et firma drives av stort sett døve og hørselshemmede. Og driver med ting som døve og hørselshemmede egentlig ikke forventes å drive med.

For eksempel å være med på å arrangere en Hellbillies-konsert i Sandefjord i juni 2016. Hva har det med tegnspråk eller døve å gjøre? Overhodet ingenting. Vi bare setter en fot innenfor event-bransjen sammen med en av våre samarbeidspartnere. Det har ingenting med hvordan andre definerer oss, så hvorfor skal vi la det begrense oss?

Og da nærmer vi oss en annen måte å definere sosialt entreprenørskap på, som vi liker bedre og føler oss mer komfortable med. Vi utfordrer og bygger ned fordommer, vi endrer hvordan andre mennesker ser på døve og hørselshemmede – og får andre til å se oss mer slik vi ser oss selv. Og på denne måten bidrar vi til å endre verden. Vi går ikke rundt og fokuserer på å løse store sosiale problemer, men vi endrer noe i det sosiale samspillet vi er en del av. Eller samfunnet som det også kalles.

Og underveis har vi det gøy.