Mitt Afrika

Duften av Afrika. Støvet som legger seg som et teppe over alt. Det røde støvet som er så fint, så fint, og hvordan jeg om en uke har glemt det, og lever fint med vissheten om at ingen ting egentlig noen gang er ordentlig rent.. Vinden som blåser som et jevnt kjærtegn rundt hushjørnene. Lydene. Sirrissene som synger, firfirslene som sniker seg frem fra skyggene akasietrærne kaster på veggene. Så langt fra det vi er vant med fra det beskyttede livet vi lever i Norge. De små tingene som er så forskjellig. Hvor lett er det vel ikke å glemme hvor kjølig Nairobi føles i august? Man er syd for ekvator, så vinteren er her da.


Av og til er det deilig når fortiden innhenter deg, og du kan se hvor langt du er kommet siden den gang. De valgene du var så usikre på, men som du allikevel tok. Hvor har ikke de bragt deg i dag? Ja, du ville tatt de samme valgene igjen i dag. Selv om veien har vært humpete, og du nok må innrømme at du har tatt noen omveier nå og da. Tryggheten det gir at du kan se tilbake på alt sammen og si at det gikk bra til slutt. Men historien starter ikke her.



Jeg skulle ønske du var her og kunne se hva jeg ser. Oppleve det jeg opplever. Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå, men tiden er inne igjen. Jeg må fortelle en historie, selv om jeg ikke vet hvordan den ender. Hvem skulle tro at det skulle bli slik. At jeg i dag skulle sitte i Nairobi, Kenya, og skrive denne historien. 

Afrikas horn er i dag rammet av den verste tørkekatastrofen på mange år. En varslet katastrofe. Vi som har oppholdt oss i regionen har sett den komme siden november i fjor. Vi har forsøkt å si ifra, men allikevel kommer det som en overraskelse på de fleste. I Norge samler man inn penger for å redde flest mulig fra sultedøden, mens vi som jobber langsiktig for å gi dem verktøyene som vil gjøre det mulig for dem å klare seg selv ikke får det samme fokuset. Nødhjelp er sultende barn med oppblåste mager og fluer rundt øynene, mens vi vil gi dem smilende barn som leker og ungdom med en fremtid. Suksesshistoriene når ikke frem til folk.

Mitt hjerte blør for Afrika, men jeg  personlig ikke vil ha noe imot å komme hjem til Norge. Tryggheten roper på meg. Tar meg selv i å tenke at det skal bli deilig å klage på skatten og været igjen.

Men jeg må legge igjen mitt hjerte i Afrika. Ser ut av vinduet på dem som ikke er innenfor gjerdet. Ser ut av vinduet på dem som er. Have and have nots. Ser bort på Outer Ring Road og traffikken som forteller meg at jeg er i et Afrika som også er preget av en rivende utvikling. Liker ikke å tenke på alt det jeg nå kanskje må begynne å planlegge å forlate for et trygt liv i Norge. Alle dem man kan hjelpe med små midler. Jeg tror de initiativene jeg har fått være med på å sette i gang her nede vil leve videre uten meg. Ikke det at jeg kommer til å gi opp mitt engasjement for Afrika. Til det sitter Afrika for dypt i hjertet.



Kanskje det siste jeg gjør her nede for nå er å fortelle min historie. Slik at du kan forstå hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Hvor ellers kan man røre så mange skjebner med så få midler om ikke her. Minnene vil man alltid bære med seg.

Minnene om den to år gamle gutten som døde på landsbyhospitalet etter at moren i stedet for å gå til hospitalet kjøpte dyre medisiner av en omstreifende heksedoktor. Det var ikke malarian som drepte ham, men den lille kroppen tålte ikke de sterke retrovirale HIV-medisinene moren fikk av heksedoktoren. Så utrolig meningsløst å se ham dø på grunn av kunnskapsmangel.

Har hatt mine egne opplevelser med malaria her nede. To ganger det siste året har parasittene angrepet. Første gangen var jeg alene ute i bushen på et norskdrevet utviklingssenter som var helgetomt. Takk og lov ble jeg testet tidlig, og medisinert. Det var mer fascinerende enn skremmende. Jeg lå alene i hytta og lyttet til afrikas lyder. Var som en litt heftig norsk influensa, men ikke noe å skrive hjem om. Andre gangen parasittene angrep var jeg hjemme i Norge. Det var en annen historie, som heldigvis også fikk en lykkelig utgang. Smerten et ordentlig malaria-angrep gir er vanskelig å forklare. Hvordan smerten var så intens at det føltes som om leddene mine ble revet i filler. To døgn lå jeg mer eller mindre i koma. Helt slått ut i feberørska før jeg ble frisk nok til å kontakte legevakten og jeg ble lagt inn på sykehuset. Sannheten er at jeg følte meg tryggere i Kenya. Den norske legen måtte spørre meg om hvordan man egentlig behandlet malaria. Er visstnok ca 100 tilfeller av sykdommen årlig i Norge, et par hundre millioner i Afrika. Hvorav et par millioner ender med døden.

Det er deilig å være i gang med skrivingen igjen. Å kjenne historien skli gjennom fingrende for å bli fanget opp på papiret. Det er lenge siden nå. Har nok vært mer opptatt av å oppleve enn å formidle. Nå må jeg formidle for å få det ut av systemet. Håper noen lytter.





Du vet du er i slummen i Afrika når folk stiller seg opp og stirrer forbløffet på en oppladbar elektrisk drill. Gjorde forøvrig det samme selv, for jeg har ikke sett en der før. Små fremskritt, hver dag. 

Har sittet og jobbet på et kursopplegg i sosialt entreprenørskap og innovasjon her nede, The Social Entrepreneurs Crash Course – The grassroots “MBA” in Social Entrepreneurship. 

Kurset gir en oversikt over hva sosialt entreprenørskap er, og en rekke verktøy for å utvikle en næringsvirksomhet fra en idé til bærekraftig virksomhet. Kurset passer godt for personer som enten driver egen virksomhet per i dag, eller ønsker å starte egen virksomhet. Dag 1 tar for seg redskaper og verktøy for å utvikle en virksomhet, alt fra salg og markedsføring, regnskap, finansiering og strategi/planlegging til bærekraft/samfunnsansvar og entreprenørskap og innovasjon. Dag 2 lar deltakerne jobbe sammen i grupper for å utarbeide en forretningsplan. Ikke noe avanserte saker, men koplet opp mot mikrofinans gir det et godt verktøy for å løfte afrikanere ut av fattigdommen. Det er meningen at det senere skal komme en del to som tar for seg fornybare energikilder og bruk av miljøvennlig teknologi på landsbygda.

Vi har testkjørt konseptet litt i Nairobi, og også kjørt kurs for skoleelever på landsbygda i blant annet i Machakos. Tilbakemeldingene har vært gode, og vi prøver å tilpasse kurset nivået på deltakerne. Det er jo her den store utfordringen ligger, og jeg har fokusert på TOT-trening (Training of Trainers), etter at jeg fort fant ut at min tilstedeværelse som mzungu (hvit mann) oftest var mer spennende enn innholdet vi forsøkte å lære bort når jeg beveget meg utenfor Nairobi. Men ingenting er morsommere å se enn at kenyanerne selv tar ansvar for sin egen utvikling. Kurset blir også adaptert og tilpasset til bruk i Norge, der tanken er at ved å kjøre kurset for bedrifter, studenter og andre interesserte kan finansiere flere kurs i Afrika, og også tilby kurs og workshops i Afrika sammen med nordmenn og andre som vil ned og bidra hands on. Noe av det viktigste vi kan bidra med er kunnskapsoverføring. Gi dem verktøyene slik at de kan gjøre jobben selv.


Som entreprenør er det viktig å begynne i det små. 

Det er stor forskjell på å jobbe med entreprenørskap på landsbygda og med MBA-studenter på universitetene i Nairobi. Men samtidig er nok likhetene større enn hva MBA-erne vil innrømme. Det hjelper ikke å ha de teoretiske kunnskapene når du mangler visjonene og viljen.

Afrikanerne på landsbygda er entreprenører av nød, men mangler redskapene for å løfte virksomheten ut av eksistensminimum. Man sier at «Poverty is a state of mind», og det er sant. Men man kan ikke klandre dem for å mangle de store visjonene. Det er vanskelig å ha de store visjonene når hverdagen er en kontinuerlig krise. Jeg har selv hatt mine egne opplevelser med kriser og langvarig sykdom, men har også hatt redskapene til å klare å tenke at det finnes en annen virkelighet der ute. Mange jeg møter her nede har ingen andre opplevelser enn en eneste lang kronisk krise, de har ingen andre mentale knagger å henge sine opplevelser på enn at det er slik hverdagen er, for alle. Et godt eksempel på dette er personene jeg møtte, og som trodde at bildene de hadde sett fra Norge var filmtriks. Det var så annerledes fra den virkeligheten de kjenner at de ikke kunne tro det var sant. Når sant skal sies tror jeg mange i Norge har det litt på samme måten når de tenker seg hvordan Afrika er.

Men hva med entreprenørskap? Hvorfor skapes det så få arbeidsplasser på landsbygda når alle er entreprenører ut av nød? Når ingen du kjenner har en jobb og det er ingen jobber i sikte, men alle driver med småhandel, kunsthåndverk og annet faller det meg naturlig å tenke at noen må skape disse arbeidsplassene de venter på. De er jo allerede småskala entreprenører, det er jo dette de lever av, og det er ingen endring på det i sikte, så hvorfor ikke gjøre det ordentlig. Sats!

Så hvorfor gjør de det ikke?


Swahilijenter mellom Mombasa og Tsavo Nasjonalpark



Det er søtt å høre småjenter fortelle om hvordan de ønsker å bli leger for å hjelpe andre barn når de blir store. Hvordan alle du møter har en drøm om et Afrika som har lagt krisene bak seg, og som vil jobbe som leger, advokater og økonomer for bistandsorganisasjoner, FN og multinasjonale selskaper. Samtidig vet du at det er også her noe av problemet ligger. De jobbene det drømmes om finnes ikke, og ingen vil ta ansvar for å skape dem.

Afrika er virkelig et kontinent som ikke mangler noe. Utrolig rikt på naturressurser som olje, gull og diamanter, men allikevel et kontinent som har vært plaget av krise etter krise. Det er ikke noe enkelt svar på hvorfor, men det er noen mentale sperrer som utgjør noe av problemet. Man snakker gjerne om klientifisering. En institusjonalisert hjelpesløshet. Poverty is a state of mind.

Man arvet et skolesystem fra britene etter kolonitiden som må ta litt av skylden for dette. Et system med boardingschools, cram, copy and reproduce-pedagogikk (pugg, kopier og reproduser) som nok passet bedre på Eton College og Cambridge, for engelske overklassegutter enn for kenyanske landsbygutter. Man arvet også en forkjærlighet for hvitsnippjobber og høyere teoretisk utdannelse, som om man skal være ærlig ikke er det mest praktiske når man ikke har den grunnleggende infrastrukturen på plass for å drifte et moderne samfunn. Man arvet et tankesett som ser ned på håndtverkere og andre blåsnippjobber, og hvor det å drive handel eller egen bedrift tildels ses på som noe suspekt og skittent. Statusjobbene er klassiske frie yrker som leger og advokater eller i offentlig forvaltning.


Jeg satt og snakket med noen MBA studenter i Entreprenørskap på et av Nairobis universiteter da vi begynte å diskutere deres fremtidsplaner. Jeg lurte egentlig på hvor mange av dem som hadde tenkt på å etablere egen virksomhet. Sette sin teoretiske lærdom ut i livet. Skuffende nok var det ikke mer enn to av dem som hadde konkrete planer for det. De fleste så for seg at de skulle bli ansatt i en bistandsorganisasjon, et internasjonalt selskap eller offentlig forvaltning, men om planen mislykkes var kanskje det å starte for seg selv en grei plan B. Da jeg spurte hvorfor de da studerte entreprenørskap om de ikke ville sette det ut i livet var svaret at de hadde lest på internett at entreprenørskap var den mest populære studieretningen i USA for tiden.

Når du snakker med folk på landsbygda eller gateselgere i byene om fremtiden, og hvorfor de driver med småhandel og håndverk er det bare noe de gjør mens de går rundt og venter på at noe bedre skal dukke opp. 

Hvorfor kan jeg ikke bare gi de en bedre jobb? Jeg svarer gjerne med å spørre om hvorfor de går rundt og venter på å bli reddet? Hvorfor vil du at jeg skal skape deg en arbeidsplass? Ingen kjenner vel markedet og behovene i Kenya bedre enn deg? Jeg har jo kun vært her noen år, og snakker jo ikke språket ordentlig en gang. Det er ikke min jobb å skape deg en bedre fremtid, men jeg hjelper deg gjerne den dagen du selv kommer opp med en god idé om hvordan du kan være med på å skape det Kenya du drømmer om.





Men Kenya er ikke preget av håpløshet, men håp. Og Afrika ligger åpent for entreprenørskap og investeringer. Afrika er mottakelig for en ny måte å tenke bistand der man stiller krav, og forventer en egeninnsats og økonomisk bærekraft i prosjektene. Der nødhjelp er nødhjelp, og bistand er å tilrettelegge for at afrikanerne selv skal kunne gjøres i stand til å løse sine egne problemer. Der man legger forretningsmessige kriterier til grunn, og bygger strukturer med langsiktig bærekraft, også økonomisk. Der forholdet er preget av gjensidig tillit og respekt, og man opptrer som likemenn og jobber mot felles mål.Dette er mitt Afrika. Siste ord er fremdeles ikke sagt.


Vi planlegger to arrangementer som skal være med å skaffe kapital til entreprenørskap og innovasjon i Afrika:


Du er hjertelig velkommen til å kontakte undertegnede for mer informasjon om disse arrangementene, eller andre spørsmål du måtte ha i forbindelse med artikkelen.SMD (a) inventure.no


Artikkelen online http://socentlabnorge.blogspot.com/2012/01/mitt-afrika.html

— 
Kind regards

Svein Mork Dahl
Managing Partner East-Africa

Inventure Management Ltd.
Po. Box 778 – 00521 Embakasi Village, Nairobi, Kenya, East-Africa

Visiting adress: *iHub
4th floor of the Bishop Magua Centre on Ngong Road (directly opposite the Uchumi Hyper)
Skype: svein.mork.dahl   International phone (UK): +44 20 88 168 333
Norwegian phone: +47 4141 0171    Kenyan phone: +254 701 359 259
E-mail: smd@inventure.no
Projects:
Partner of the East African Social Enterprise Network and the Norwegian Social Entrepreneurs Network

Upcoming events:
Venture Capital for Africa Meetup in Oslo, Norway
SEED Forum Nairobi in Nairobi, Kenya