Når man ikke gis en sjanse, må man skape den selv

Ketil Vestrum Einarsen er utdannet musiker og 
Ketil supervisuellmusikkpedagog. Han jobber i Supervisuell, som driver med tegnspråklig filmproduksjon. Ketil er den eneste hørende i firmaet. 

I dette gjesteinnlegget skriver han om utfordringene og mulighetene det gir.

Hvis noen, for ti år siden, hadde fortalt meg at jeg kom til å jobbe på en arbeidsplass der tegnspråk
var språket man kommuniserte med, hadde jeg nok sett rart på dem. Jeg er utdannet musiker og
musikkpedagog og min verden handler om lyd! Og lyd var så absolutt ikke noe jeg forbandt med tegnspråk.

Men for fire år siden fikk jeg en sønn som var født døv. Han fikk operert inn Cochlea-implantater. Mange har sikkert sett disse videoene der barn «hører for første gang»
og så videre. Jeg har vært med på dette, og det var i grunn veldig fint. Men det forandrer ikke det faktum at han fortsatt er hørselshemmet, og all forskning viser at tegnspråk er en styrke i livet til hørselshemmede barn og voksne. Dermed kastet hele familien seg ut på
ukjent farvann og begynte på tegnspråkkurs.

Etterhvert traff jeg Finn Arild, gründer av det nyoppstartede firmaet Supervisuell. Det startet med at jeg fikset lyden og lagde musikk til en TV-reklame som handler om fordelene ved å bruke tegnspråk. Og før jeg visste ordet av det, ble jeg dratt inn i en ny verden og jobber nå fast for Supervisuell.

Supervisuell er et firma som har en målsetning om å bli best i landet på tegnspråklig filmproduksjon. Men vi driver med mye mer enn det. Blant annet har vi laget TV-reklamer med hørende som målgruppe, og vi lager produkter som er universelt utformet. Det betyr at vi også tar dette med lyd og musikk alvorlig, og det er der jeg kommer inn i bildet. I min tid i Supervisuell har jeg gjort alt fra å ta opp lyd på location, lage og spille inn filmmusikk og å mikse det hele.

Skap din egen sjanse

Norges Døveforbund anslår at det er 50% arbeidsledighet blant døve i Norge. Det er veldig skremmende for meg som far til en døv gutt å få slengt den virkeligheten i ansiktet. Men Supervisuell representerer faktisk et lysglimt i statistikken. Jeg kjenner ikke til andre bedrifter som ligner, der det jobber bare døve (ja – og en lydmann, da.), som er startet av døve og som opererer i et privat marked uten offentlig støtte. Jeg tror det er så enkelt som at de fleste arbeidsløse døve i dag ville hatt jobb om de var hørende, selv om de ellers var akkurat de samme personene, og selv om jobben ikke krever hørsel. Det er inspirerende å se mennesker som skaper sine egne muligheter.

Når man ikke gis en sjanse, skaper man den selv. Dette er noe alle kan lære av, rett og slett.

Utgangspunktet til Supervisuell er enkelt. Det handler om at døve har noe å tilby storsamfunnet. Når ørene ikke fungerer like bra som hos andre, så omstiller hjernen seg, man blir supervisuell. I tillegg blir man supervisuell av å kunne tegnspråk. Dette er en styrke i arbeidet med filmproduksjon.

Å være eneste som snakker dårlig tegnspråk på en arbeidsplass som er tegnspråklig er selvsagt utfordrende. Jeg starter gjerne bra tidlig på dagen, men etter litt tid blir jeg sliten og ender opp med å blande alle mulige tegn.

Selv nå, etter flere år på kurs, har jeg skapt problemer hjemme fordi jeg tilbyr sønnen min melk, men bruker tegnet for is. Men jeg ser ikke på det som et problem. Jeg ser på det som en mulighet til å lære mer.

Og døve ser ut til å være vant til å være tålmodige med hørende, rett og slett. Dette er noe hele samfunnet burde ha lært noe av – vær tålmodig med de som ikke kan språket. Det gir dem muligheten til å lære. Hvor mange har ikke blitt diskriminert på grunn av språk i Norge? Tenk på all den kompetansen samfunnet kaster bort pågrunn av dette?

Ikke kast bort kompetanse

En annen grunn til at jeg klarer meg bra, er en annen ting som ser ut til å være en del av døvekulturen. Døve er lynraske til å ta i bruk ny teknologi. Kommunikasjonen i Supervisuell foregår mye over digitale plattformer, noe jeg synes mine kolleger behersker bedre enn mine tidligere kolleger som var hørende.

På arbeidsplassen er det som om det er jeg som er «funksjonshemmet». Det er jeg som trenger å få inn alt med teskje, det er jeg som ikke kan alle ordene, faller ut midt i en setning eller går glipp av de mer subtile tingene i tegnspråkkommunikasjonen. Men gjør det noe? Nei. Jeg føler meg inkludert. Og mye av dette handler om døves grensesprengende bruk av ny informasjonsteknologi. Denne teknologien gjør at Supervisuell kommuniserer bra med en hørende verden. Merkelig nok liker jeg å være den som faller ut, som far til en døv gutt såtenker jeg: Denne gjengen har fått til noe virkelig bra!

Dessuten, jeg har noe å bidra med: Jeg jobber jo tross alt med lyden!

Man må prøve for å lykkes

Nå skal jeg være forsiktig med å hevde at all kompetansen til dette teamet handler om at de er tegnspråklige. Ja – hele gjengen har styrker som er knyttet opp til deres identitet, men fagkompetansen her er selvsagt avgjørende. For eksempel så har vi sjefen selv: Finn Arild Thordarson, grunnlegger og daglig leder, utdannet sivilingeniør i teknologi, og har også studert medievitenskap, pedagogikk, ledelse og tegnspråk. Han er i gang med sin andre mastergrad i innovasjon og ledelse. Så har vi Stian Giltvedt – digital designer og fotograf, utdannet på Westerdals School of Communication og Hyper Island. Stian lever og puster IT. Thomas Blix er administrativt leder, og gjør alt fra å bygge sett til å jobbe administrativt, han er ikke bare tømrer, men har også en bachelor i sosiologi. Anja Hofsøy Tolsrød er journalist og produsent, utdannet ved journalisthøgskolen i Oslo, og holder også styr på det visuelle i produksjonene. Og meg da: Jeg er utdannet musiker og musikkpedagog. Jeg har levert filmmusikk til en rekke dokumentarfilmer, og turnert med Jaga Jazzist. Og havnet ved tilfeldigheter inn i denne verdenen.

Jeg er teamets tegnspråkhemmede. Men heldigvis føler jeg meg godt integrert i en verden der jeg snakker språket bare litt bedre enn skoletysken min. Men det går fremover, og jeg har ingen ambisjoner om å stoppe nå!

  • Truls Kalkvik

    Jeg tror at når man er I en situasjon hvor man skal ut I arbeidslivet, eller skal søke en ny stilling, så er det viktig å vektlegge hva man har av kunnskaper og erfaring. Det er en selv som skal selge seg selv på et jobbinterview. Akkurat som en selger av f.eks biler skal selge bilen på sine positive og ikke negative egenskaper. Mange jobbsøkere er så opphengt I sine handicap, at de prater mer om det enn hva de har av positive egenskaper. Om du er døv, stum, har cp, hjertefeil eller stammer, så må man ikke la det overskygge de positive egenskapene sine. Man kan til og med overdrive litt når man forteller om hvor flink man er. Et eksempel er bussjåføreren med medfødt hjertefeil som søkte jobb. Han nevnte hjertefeil I en bisetning, men sa at han nok var den beste bussjåføreren de hadde sett. Han fikk jobben på dagen. Stå på alle sammen og tenk positivt om dere selv.