Reblogg: Byrom for alle i framtidens byer

Anette Sannes Knutsen

Anette Sannes Knutsen

Ansvarlig redaktør at Samfunnsinnovatørene
Anette er ansvarlig redaktør for Samfunnsinnovatørene.
Anette Sannes Knutsen

Skrevet av Arne Kringstad.

En av frynsegodene med å jobbe for World Wide Narrative
er at man får lov til å skrive om temaer som man selv har interesse for. Et av disse temaene for meg er nærmiljø og nærmiljøutvikling.

Jeg ønsket å lære mer om byrommene våre, og i min dannelsesreise har jeg vært så heldig å få intervjue en dame som vet adskillig mer enn de fleste om akkurat dette, NIBR-forsker Gro Sandkjær Hanssen.


Gro er for tiden aktuell som medforfatter i en ny bok, «Kompakt byutvikling – muligheter og utfordringer», som ble lansert til et fullsatt litteraturhus den 26. august. Det stod også 20 personer på venteliste til denne lanseringen (deriblant denne skribenten), så det er tydelig at dette er et tema som engasjerer.
Boka  favner bredt, og ser blant annet på hvordan vi bør anrette vår infrastruktur i framtidens byer med tanke på miljø og folkevekst. Jeg ville finne ut litt mer om hva Gro mente om byrommets rolle i framtidens byer, og hva det er viktig å huske på når man lager disse.

Hva mener du skal til for å gjøre fremtidens byer bra å bo i for alle?

Tematikken i boka vår favner bredt, men med tanke på byrom så er noe av hovedfokuset vårt at det er viktig å legge til rette for de mellommenneskelige strukturene. Fokuset i boka omhandler det vi kan kalle miljødimensjonen og den sosiale dimensjonen. Vi mener sistnevnte ofte ender opp med å bli underkommunisert i debatten omkring hvordan man bør anrette fremtidens byer. «The Right to The City» er et begrep man begynte å bruke i forskningssammenheng alt på 60-tallet, og begrepet viser til sentrale spørsmål som «hvem skal byen formes av og for?», og «hva skal til for at alle beboere føler seg hjemme og velkomne i byen?»

I boka har vi blant annet rettet fokus på de offentlige rommene, hvor og hvordan vi kan møte hverandre i et demokratisk fellesskap. Veldig mange av de nye offentlige rommene i dag er formet for den 29-år gamle kaffe latte drikkeren. Vi vil unngå byrom der barn ikke har noe sted å leke, eller de eldre ender opp med å bli tilsidesatt og ensomme, men heller legge opp til sosiale rom der alle har en like naturlig tilhørlighet. Folk må ha et sted å gå til, og de må kunne sette seg ned uten å måtte betale for den retten.

Hvordan man oversetter disse behovene til en konkret utforming vet jo byarkitektene mye om. Men utformingen bør være involverende for innbyggerne som skal bruke byrommene. Dette gjelder også de nye privateide byrommene. Her må man legge opp til en demokratisk beslutningsprossess slik at man for eksempel kan unngå tilfeller av fientlig arkitektur, samtidig som man har noen føringer for hvordan beboerne kan bruke disse rommene. Fordelen med diskusjonen som oppstod i sommer rundt fientlig arkitektur var at politikerne tydelig måtte ta stilling til hva vi ikke ønsker å ha i våre offentlige rom. Som oftest legges dette ansvaret over på arkitekter og fagfolk, men ikke selve beslutningstakerne.

Som du her nevner så har det vært en del oppmerksomhet rundt fientlig arkitektur og ekskluderingen det medfører. Samtidig er vi opptatt av å gi en opplevelse av trygghet i de offentlige rommene. Hva tror du er en god balansegang mellom det å tilgjengeliggjøre byrom for alle, og samtidig ivareta trygghetsfølelsen til alle som ferdes der?

Sett ut ifra et demokratiperspektiv mener jeg det er uhyre viktig at de offentlige rommene inkluderer alle de forskjellige gruppene i samfunnet. Man må kunne møtes og tåle hverandre, og vite at en er del av et felleskap, utenom familie, venner og kollegaer. I dette rommet skal man både tåle og tolerere hverandre. Her må det ikke foreligge stigmatiserende eller ekskluderende elementer, som for eksempel vektere som jager bort rusmisbrukere, tiggere eller badegjester som faktisk har lov til å oppholde seg på offentlige steder på lik linje med alle andre. Det er kjempeviktig at man ikke tillater en slik form for eksludering når man drifter disse offentlige rommene. Samtidig har vi jo naturligvis et lovverk som sier noe om hva man kan tillate seg og ikke, og som må håndheves.

Det er kanskje også det å måtte betale for å sette seg ned som er utfordringen mange steder?

Ja, og det foreligger en del forsking på dette ifra USA på 60-tallet og oppover som sier noe om hva det er som utgjør «de gode rommene». En ting som ofte trekkes fram her er hvor viktig det er med steder hvor man kan sette seg ned. Skal folk oppholde seg og trives i et offentlig rom, må de ha mulighet til å sette seg uten å måtte betale for det. Dette gjelder på tvers av alle grupper, uavhengig av alder. Derfor må sitteplassene også være tilpasset alle forskjellige funksjoner, ikke bare lattedrikkernes.

Du var inne på at de nye byrommene i stor grad er «tilpasset den 29 år gamle latte-drikkeren». Boligmarkedet er tøft, og det er ofte snakk om et framvoksende klasseskille mellom boligeiere og leieboere. I hvilken grad tror du det er forskjell på brukermedvirkningen hos disse gruppene når det kommer til utformingen av byrommet i eget nærmiljø? Har de like muligheter på det området i dag?

p>I dag har de nesten ingen muligheter, hverken leieboerne eller boligeierne. Men plan- og bygningsloven gir alle beboere rett til å delta i selve planleggingsprosessen ved å komme med høringsinnspill til reguleringsplanene. Dette omhandler de store linjene for arealbruk i et område, som et nybygg eller et nytt kvartal.

I Oslo kommune har man for eksempel en glimrende bestemmelse som sier at minst 5% av all utbygging på over 20.000 kvadrat skal bestå av offentlige torg og møteplasser, og i reguleringsplanen til utbyggingen har man altså mulighet til å medvirke, og si noe om størrelse og utforming av torget.

Når denne planen først er vedtatt, så har beboerne ikke lenger noen form for medbestemmelsesrett, og det er nettopp her vi mener at de burde ha det. Problemet er at det er for få krav til utbyggerne om medvirkning i selve utformingsfasen, hvor den offentlige møteplassen enten får sitt involverende eller ekskluderende uttrykk.

Utbygger og kommune bør legge opp til å møte de som bor i nærheten og la de komme med innspill på hva som trengs i nærområdet, for her ligger det mye kunnskap. Dersom man åpner for det, vil leietakerens kunnskap være like relevant for utbyggeren som det boligeierens vil være.

Så ingen klasseskille, men klare rom for forbedringer når det gjelder medbestemmelse i utformingen?

Ja, absolutt! For selv om plan- og bygningsloven foreløpig ikke stiller krav om dette så har kommunene mulighet til å legge sine egne føringer, som i 5%-eksempelet nevnt over. Men i selve høringen til reguleringsplanene kan alle delta og komme med innspill, og her skiller man ikke på eiendomsforholdene.

Hvilke andre typiske utfordringer vil du trekke frem rundt dette med utformingen av byrommet?

Det må være at man må tenke utforming ut fra et livsløpsperspektiv. Man skal kunne bo i byen hele livet, og da må byrommet være tilpasset alle livets faser. Fra spedbarn til gammel. Sett fra et folkehelseperspektiv er også viktig å legge opp til at byens innbyggerne kan ha en aktiviserende hverdag. Og da må man kunne legge til rette både for de store bystrukturene som gang, sykkel og kollektivtransport, men også de små. Som at man har nærområder og parker man kan aktivisere seg på. Så kort oppsummert er livsløpsperspektivet, en aktiviserende hverdag og en involverende utforming noen av mine mantraer når det kommer til byromsutvikling.

Foto: Norsk design- og arkitektursenter (DOGA)

Nå er det jo kommunevalg, og løfter som omhandler byrom og byutvikling fremsettes over en lav sko. Vil du trekke frem ett valgløfte som går igjen som du anser både virkingsfullt, gjennomførbart og realistisk?

Det kommer såklart helt an på, men med utgangspunkt i et miljøperspektiv så kan jeg nevne MDG sin lovnad om å aldri støtte et byråd som vil ha kapasitetsøkning for privatbiler på hovedfartsårene i Oslo. Jo mer biltraffikk man kanaliserer gjennom byen, jo mer påvirker det bomiljøet og blir belastende blir det for de som velger å leve sitt liv i byen. Løftet sier noe om hvordan man vil legge opp til bilbruk i byene, og denne tankegangen er det flere partier som etterhvert støtter. Så den debatten som dreier seg omkring det å satse på sykkel og banegående trafikk framfor bil er svært viktig for by- og nærmiljø. Den vil også ha en konkret innvirkning på hvordan vi velger å bruke byrommet, som at flere vil tørre å sykle eller gå.

Foto: Wikipedia

Har du noen gode eksempler til etterfølgelse avslutningsvis?

Jeg vil jo da trekke fram sykkelbyene København og Amsterdam. Her er fokuset å tilrettelegge for sykkel først, så bil. Den myke trafikanen fremfor den harde. Vi har også partiene som ønsker å legge opp til en slik tankegang, og veiplanleggingen er jo et viktg ledd i denne sammenheng.
Ellers vil jeg også si meg veldig glad for at debatten rundt fientlig arkitektur i sommer ble tatt på politisk nivå. Det er lett å overlate utformingen til arkitektene, men det er politikerne vi kan felle i valg, ikke arkitektene.