Sosialt entreprenørskap: hvordan balansere den doble bunnlinjen?

Ingrid Fabrello
Følg meg

Ingrid Fabrello

Daglig leder at Kulturkoordinator
Kulturkoordinator skal være et firma som hjelper utenlandske arbeidssøkere i Trondheim å komme seg inn på arbeidsmarkedet ved å tilby veiledning og workshops. Firmaet skal fremme økt toleranse for flerkulturalitet, noe jeg også brenner for personlig. Viktigste læring så langt er at når det kommer til innovasjon så er det ingen som sitter på fasitsvaret. Les mer om Ingrid
Ingrid Fabrello
Følg meg

ingrid_fabrello_medium

Når jeg bestemte meg for å starte en bedrift som søker å hjelpe utenlandske arbeidssøkere inn i arbeidsmarkedet i Trondheim, så var det naturlig at Kulturkoordinator ville bli en sosialentreprenøriell virksomhet med et tosidig mål: det er en privat bedrift som har som mål å gå rundt økonomisk, samtidig som den skal tilby en løsning til et nåværende samfunnsproblem.

Å ha et tosidig mål har i løpet av bedriftens første leveår utfordret meg som grunder i forhold til grensesetting og prioriteringer. Det ligger noe altruistisk i det å ville hjelpe – samtidig som en profittbasert bedrift ofte fremstilles og oppleves som egoistisk motivert der målet er egen fortjeneste. Dette har ført til noe av en identitetskrise for merkevarebyggingen av Kulturkoordinator – samtidig som det også har skapt en intern konflikt for meg som gründer i forhold til hvilken motivasjon som legges til grunn for driften av bedriften.

Dobbel bunnlinje og det norske samfunnet

Jeg startet Kulturkoordinator med utgangspunkt i at jeg var i ferd med å finne en løsning på et sosialt problem i Trondheim. Her har vi veldig mange utenlandske arbeidssøkere som ikke kommer seg inn i arbeidsmarkedet, gjerne høyt utdannet. Denne gruppen arbeidssøkere kommer hit som utvekslingsstudenter, doktorgradsstipendiater eller som partnere av høyt kvalifiserte arbeidstakere som har blitt headhuntet til Norge. De mottar ingen tiltak fra NAV, og mange klarer ikke å bryte inn i arbeidsmarkedet og ender opp med å flytte hele familien til et annet land/tilbake til hjemlandet. Det har lenge vært tydelig, for dem selv og for oss som omgås dem, at det har manglet et tilbud for disse i Trondheim. Jeg var derfor veldig engasjert og glad for at jeg via Kulturkoordinator skulle kunne tilby denne gruppen arbeidsledige en løsning på problemet. Det ville jo være en vinn-vinn situasjon også for Trondheims næringsliv å få disse ressursene ut i arbeid. Jeg definerte derfor meg selv og Kulturkoordinator som et sosialt tiltak – i samme kategori som Røde Kors, Frivillighetssentralen og andre organisasjoner som jobber for økt integrering av innvandrere i Norge.

Kan man ikke ta betalt for å hjelpe?

Men siden Kulturkoordinators forretningsmodell er basert på at deltakerne selv betaler for tjenestene (siden NAV ikke mener at denne gruppen har behov for tiltak, ble det umulig å få NAV til å betale for tjenestene), er altså Kulturkoordinator per definisjon en vanlig privat bedrift som selger en kommersiell tjeneste. I kontakt med andre frivillige organisasjoner fant jeg raskt ut at de ikke definerte Kulturkoordinator i samme kategori som seg selv.

Det er noe skittent ved konseptet penger og det å tjene penger, og idet man tar betalt for en tjeneste så fremstår bedriften umiddelbart som profitt- drevet. Da er automatisk bedriftens motiv ene og alene å tjene penger.

Dette igjen, har jeg lært, skaper skepsis hos mange – hvis man selger en kommersiell tjeneste så driver man med reklame, som mange oppfatter som en form for lureri. Jeg ble veldig overrasket over å bli satt i denne kategorien av både potensielle kunder og frivillige organisasjoner – for meg har målet alltid vært å kunne skape en løsning på et samfunnsproblem og samtidig klare å leve av det, dvs. å kunne ta ut lønn til meg selv. Det ble derfor veldig vanskelig å kombinere gode intensjoner med salg av tjenester. Det virker for mange som om disse to utelukker hverandre: hvis man ønsker å hjelpe andre så skal man ikke ha noe igjen for det annet enn god samvittighet. Den som mottar hjelp skal ikke måtte gi noe tilbake. Idet man krever noe tilbake så er man kun opptatt av profitt og ikke i selve hjelpen.

Hjelper = altruistisk, selger = egoistisk.

Det positive aspektet ved å ta betalt

Men resiprositet (dvs. å gi noe samtidig som man forventer noe tilbake) er ikke nødvendigvis negativt. I samhandling med de utenlandske arbeidssøkerne har resiprositeten hatt en utelukkende positiv effekt. For det første så tvinger det arbeidssøkeren til å ta et bevisst valg: ønsker jeg denne hjelpen? Hva kommer jeg til å få ut av den? Idet valget er tatt om å kjøpe tjenesten så skaper også den økonomiske investeringen et sterkere engasjement hos arbeidssøkeren. Hvis han eller hun har brukt av sin begrensede økonomi*, så ønsker også vedkommende å få så mye ut av hjelpen som mulig. Med andre ord: hjelpen får en konkret verdi som det er dumt å sløse bort. Deltakeren møter derfor opp og engasjerer seg selv i sin egen jobbsøkersituasjon. Dette skaper motivasjon både hos meg som veileder og hos deltakeren. Å føle eierskap til sin egen livssituasjon er noe av det viktigste i en jobbsøkerprosess, og det at deltakeren betaler for tjenesten forsterker denne følelsen. Ofte tenker jeg at holdningen om at man har krav på gratis hjelp enten fra staten eller andre, kun forsterker følelsen av å være et offer. Alle er vi ansvarlige for våre egne liv og for å gjøre det beste vi kan for å leve et godt liv. Min erfaring er at en suksessfull jobbsøker er den som forstår at det er en selv som har hovedansvar for å skape nye karrieremuligheter for seg selv.

Det finnes altså en god del positive fordeler med at Kulturkoordinator’s tjenester koster penger. Men det har også ført til at jeg har måttet godta at Kulturkoordinator befinner seg i kategorien kommersielt salg. Til å begynne med så skapte dette også problemer når jeg skulle markedsføre meg ovenfor kunder – skepsisen med at motivasjonen min lå i fortjeneste var tung å fjerne. Heldigvis er Trondheim en liten by, så etter at fornøyde kunder begynte å fortelle sine venner om tjenestene så har holdningene begynt å snu. Kunder som nå tar kontakt med Kulturkoordinator har allerede forstått at det er en betalt tjeneste, samtidig som den oppleves som verdifull for dem.

Intern identitetskrise

Denne doble bunnlinjen skapte også noe av en intern identitetskrise hos meg selv. Motivasjonen min for å drive Kulturkoordinator er både i å skape en løsning på et samfunnsproblem, og å drive en privat bedrift som klarer å i det minste gå i null i regnskapet. Dette har ofte ført til at jeg har vært litt forvirret. Av frivillige organisasjoner så er Kulturkoordinator en kommersiell bedrift, men hvis jeg sammenligner meg med andre kommersielle bedrifter så ser det ut som at jeg driver en ugunstig bedrift. Hvem er ute etter å gå i null? For mange er det viktigste at bedriften er skalerbar, og profitt tilsvarer suksess. Her føler jeg meg heller ikke hjemme. Jeg har derfor underveis gått fra å kun ha fokus på samfunnsløsningen til å skålde meg selv for å ikke være mer opptatt av profitt. Heldigvis så har jeg omsider begynt å godta at jeg ikke tilhører noen av kategoriene 100 prosent. Jeg tar betalt for de timene jeg jobber slik at jeg kan ta ut lønn (selgeren), samtidig som jeg gledelig gir mer enn det jeg tar betalt for til kundene mine – rett og slett fordi det gir meg mening å hjelpe (hjelperen).

Konklusjon

Når man skal finne opp noe som ikke finnes fra før, så er det kanskje naturlig at det man finner opp kan få et kategoriseringsproblem, siden det ikke allerede har en tiltenkt kategori. Men kanskje er det på tide at vi åpner kategorien sosialt entreprenørskap litt mer opp, slik at den kan inneholde flere løsninger enn å bare selge tjenestene sine til statlige organ? Eller at man må danne ideelt AS for å kunne definere seg som sosialentreprenør?

*Kulturkoordinators kunder er enten partner av noen som har en solid inntekt (ingeniør eller lignende), eller så har de selv oppsparte midler til å betale for tjenestene.

Kulturkoordinator er et firma som hjelper utenlandske arbeidssøkere i Trondheim å komme seg inn på arbeidsmarkedet ved å tilby veiledning og workshops. Firmaet skal fremme økt toleranse for flerkulturalitet, noe jeg også brenner for personlig.

For mer info, se www.kulturkoordinator.no