Åå, du er så flink!

Det er utrolig hyggelig når noen sier det, faktisk så hyggelig at jeg innimellom tar meg i å neie pent mens jeg sier, tusen takk!

Men så slår det meg, vet egentlig de som sier at jeg er så flink hva jeg gjør? Eller er det bare en Facebook-like som trigger hukommelsen?

I min naivitet har jeg trodd at de som synes jeg er så flink har vært mine ambassadører, at de har framsnakket litt, og delt. Men i ettertid har jeg skjønt at det har vært lite annet å dele enn at jeg er flink. De færreste vet hva jeg holder på med, noe som helt og holdent er mitt egent ansvar. Jeg har vært for lite flink til å fortelle.

Her forleden postet jeg en skikkelig gladmelding, – ungdomsrom nummer syv var ferdig! Jeg tror jeg fikk åtte likes, og null retweets. Her hadde vi jobbet i flere uker, var så stolte og så var det null respons. Hvorfor? Jeg hadde helt glemt å ta med følgerne på veien.

Historiefortelling

En like på Face, en retweet betyr egentlig ingenting, det er historiefortellingen som setter seg. Ikke sutring, ikke klaging, å fortelle om hvor elendig systemet er gir lite annet enn hoderisting. Det er historier om når man gjør en forskjell, en positiv forskjell som skaper engasjement.

Istedenfor å neie burde jeg ha sagt, – tusen takk, det var hyggelig. Alt er etter beste evne, men jeg ser at de små ting nytter. Som i dag når Nora på femten er med på overnatting i fjellet med klassen sin. Legene mente at Nora aldri ville gå normalt igjen etter hjernesvulsten, men med litt kreativ tenkning ble en tredemølle på pikerommet redningen. Pikerommet ble til treningsstudio for både Nora og venninnene, og sammen har de trent i over et år. Knappe fem tusen kroner har vært en veldig god investering.

Eller jeg kunne fortelle om Jakob. Verdens aller beste lillebror som skrev til meg etter andre tilbakefall av kreften. Han og far skulle til Tyskland og bli behandlet. Storebror ville slutte på videregående, han orket ikke tanken på tre måneder uten lillebror. Vi ble enig om en ipad til storebror. Med den kunne de Skype hver eneste dag. Nå to år senere sender storebror meg et bilde av seg selv og lillebror. En i russedress, og en med det fineste karakterkortet fra åttende klasse, mye takket være en PC som Jakob fikk i femte og en iPad. Tolv tusen kroner kostet dette bilde. 2. artikken_annefi

Jeg har samlet inn over åtte millioner kroner. Brukt hver eneste krone på de unge kreftpasientene. Gitt ut over 500 kommunikasjonsverktøy som laptop og iPad. Pusset opp syv ungdomsrom, fått levert over tusen måltider på sykehusene til tider de unge selv vil spise, pluss mye, mye mer. Jeg sitter på noen fantastiske historier, både om de som overlevde kreftdiagnosen og de som ikke.

Så, ja jeg er flink, flink til å gjøre jobben min, men elendig på å dele, og det skal jeg gjøre noe med!