Jeg tenkte på forretningsideen min (jobbveiledning for utenlandske arbeidssøkere) i over ett år før jeg sa det høyt til noen (andre enn min mann). Grunnen til at jeg brukte så lang tid på å fortelle noen om den, var helt klart fordi jeg var redd for at andre skulle synes at ideen min var teit. Eller at de skulle komme med kritiske spørsmål, som jeg ikke visste svaret på. Dørstokkmila føltes derfor veldig lang. Det viste seg i ettertid at jeg ikke bare kom til å lære at det første skrittet for å gjøre ideen om til realitet er å snakke om den, men også at de kritiske spørsmålene var den viktigste tilbakemeldingen for å kunne utvikle en god forretningsidé. Her er hvordan jeg lærte meg det:

 

Mitt første møte

Så, la oss gå et halvt år tilbake i tid til min første rådgivningstime hos en bedriftsrådgiver, som også ble en av de første personene som fikk høre om min forretningsidé. På forhånd var jeg veldig nervøs. Og møtet ble faktisk en skikkelig kjip opplevelse. Jeg fikk masse spørsmål jeg ikke hadde svar på, blant dem kritiske spørsmål rundt realismen i ideen min. Hvordan hadde jeg tenkt å få dette til å fungere økonomisk? Hvem var egentlig kunden min? Hvilken erfaring hadde jeg med denne typen arbeid fra før? Var jeg klar over hvor stor konkurranse jeg hadde og hvor tøft markedet kunne komme til å bli? Jeg var rimelig misfornøyd da jeg gikk ut derfra, og syntes at jeg hadde fått bekreftet det jeg hadde vært redd for – nemlig at å snakke høyt om ideen min ville bety at jeg fikk kritiske spørsmål tilbake.

 

Heldigvis så valgte jeg allikevel å fortsette å snakke om ideen min til andre. Noen stilte kritiske spørsmål, noen var skeptiske, og andre igjen var entusiastiske og engasjerte og ønsket å støtte meg. Jeg fikk også mulighet til å snakke med andre gründere om ideen min. Ved å få disse vanskelige spørsmålene ble jeg nødt til å tenke godt gjennom hva som faktisk var realistisk og kunne fungere, og hva som, når jeg tenkte meg godt om, ikke var realiserbart. Det fikk meg til å innse at som sosial innovatør så må man lære å sjonglere den doble bunnlinjen – målet er både å hjelpe andre og å få butikken til å gå rundt. Det går ikke å ville hjelpe andre og selv jobbe gratis- bedriften må også fungere økonomisk.

 

Mitt andre møte

Så for noen uker siden, var jeg igjen tilbake hos en bedriftsrådgiver ved samme kontor som der mitt første møte hadde funnet sted. Men denne gangen for å søke om økonomisk støtte til prosjektet mitt. Jeg var nå enda mer klar over at jeg ville bli møtt med kritiske spørsmål rundt realismen i prosjektet. For hvem vil vel investere i en urealistisk og lite levedyktig bedrift? Det var her jeg forstod hvorfor jeg hadde gjort smart i å snakke om ideen min til forskjellige mennesker. Fordi ved dette møtet ble resultatet et helt annet enn første gang. Hvorfor? Fordi jeg hadde fått alle de kritiske spørsmålene før, og jeg hadde derfor hatt god tid til å tenke over hva som var et godt svar på disse. Konklusjonen ved møtet var at ideen min er god nok til at jeg får økonomisk støtte!

 

Konklusjon

Jeg har nå lært meg å sette større pris på kritiske spørsmål, fordi disse har hjulpet meg fremover i realiseringen av bedriften min. Med bare positive tilbakemeldinger hadde det jo vært vanskelig å vite hva som kan forbedres. Det betyr ikke at jeg ikke synes det kan være vanskelig å ta konstruktiv kritikk, men det er allikevel enklere når jeg forstår verdien av den. Å kunne omfavne kritisk tilbakemeldinger er en viktig læring som jeg også vil ta med meg videre etter at oppstartsperioden til bedriften er over.

 

Om meg:

Kulturkoordinator er et firma som hjelper utenlandske arbeidssøkere i Trondheim å komme seg inn på arbeidsmarkedet ved å tilby veiledning og workshops. Firmaet skal fremme økt toleranse for flerkulturalitet, noe jeg også brenner for personlig. Viktigste læring så langt er at når det kommer til innovasjon så er det ingen som sitter på fasitsvaret.

Høsten 2014 kjører Kulturkoordinator en pilot av tjenestene som tilbys. For mer info, se www.kulturkoordinator.no