Pernille NesjePernille Nesje har M.phil. i African Studies fra Universitetet i Cape Town med spesialisering innen nasjonsbygging. Etter studiene har hun jobbet med internasjonale prosjekter i Tromsø kommune og i KS. Det siste året har hun jobbet frivillig på Tanga International Competence Centre i Tanzania.

En forretningsvirksomhet med mål å bekjempe fattigdom– er det mulig?

Ja, det er det. Det finnes forretningsvirksomheter som drives av mer enn akkumulasjon av penger, mer enn størrelse, status eller verdensherredømme. Det finnes en type forretningsvirksomhet som faktisk fokuserer på å gjøre verden til et bedre sted. Synes du det høres flokslete ut? Naivt? Men det finnes faktisk flere slike virksomheter i verden. Det engelske begrepet ”Social Business” er utbredt på verdensbasis, og det referer til forretningsvirksomheter som har som mål å bekjempe fattigdom. Denne måten å jobbe på sprer seg, men i Norge er den lite utbredt. Kanskje det er på tide at vi begynner å tenke litt annerledes?

CSR versus  ”Social Business”

Det er kanskje ikke så lett å se forskjell på ”Corporate Social Responsibility” (CSR) og en sosial forretningsvirksomhet, så la meg prøve å gjøre det litt klarere.

Professor, økonom og fredsprisvinner Muhammed Yunus utviklet konseptet ”Social Business” og han definerer det som en sosial forretningsvirksomhet som ikke er tapsbringende, og hvor utbyttet er utelukkende dedikert til tiltak for å bekjempe fattigdom. All fortjeneste og overskudd er ført tilbake til virksomheten for utvidelse og forbedring. I slike sosiale forretningsforetak får investorer investeringen tilbake over tid, men man får aldri noe utbytte utover dette. En sosial forretningsvirksomhet skal ha en profesjonell stab, konkurransedyktig lønn, og samtidig sosiale mål om forbedring og utvikling av samfunnet, og den skal være bærekraftig.

Når det gjelder CSR så kan det være så mangt. En bedrift kan velge å bedrive CSR på en passiv måte, hvor man da støtter diverse sosiale prosjekter og tiltak finansielt. I denne sammenhengen er det liten forbindelse mellom CSR og bedriftens mål. Eller man kan velge å være mer aktiv, hvor man da har sosiale mål som er lenket opp mot resten av virksomhetens forretning, hvor på man da er mer involvert i prosjektene og tiltakene. Den mest aktive delen av CSR, kan minne litt om en sosial forretningsvirksomhet, men det er altså forskjeller. Hovedforskjellen er at i en sosial forretningsvirksomhet er fattigdomsbekjempelse selve kjernen i virksomheten. CSR-bedrifter kan sies å dele profitten sin med noen sosiale prosjekter, mens i en sosial forretningsvirksomhet brukes profitten utelukkende på de sosiale målene. Og CSR støtter ofte tidsbegrensede prosjekter, mens en sosial virksomhet prøver å finne innovative løsninger for sosiale utfordringer i samfunnet, via forretningsvirksomheten, ergo er den sosiale verdien viktigere enn økonomisk vinning.

Nordisk næringsliv sies å være best i verden på CSR. Bedrifter i Norge forventes å ta ansvar. Ansvar for fremtiden, gjennom klima- og miljøtiltak. Ansvar for menneskerettigheter. Ansvar for FNs utviklingsmål. Man kan si at de ”tvinges” til å ta samfunnsansvar av forbrukere og forretningsforbindelser, og at det ofte er for god omdømmebygging og PR. For min del kan det være det samme hvorfor folk, organisasjoner eller bedrifter gjør noe samfunnsnyttig, så lenge det de gjør er nyttig. Og her kommer sosial forretningsvirksomhet inn i bildet: i en sosial forretningsvirksomhet har man full kontroll over aktivitetene, på resultatene, økonomi- og risikostyringen. Når man bedriver CSR er ikke disse aktivitetene kjernen i virksomheten, derfor ligger heller ikke fokuset der, noe som kan bety at man kanskje ikke alltid har kontroll på resultatene. Selv med de strenge CSR-reglene som finnes i Norge og Norden.

Sosial forretningsvirksomhet i Norge

Jan Urban Sandal, som har skrevet boken “The Social Entrepreneurial Pyramid: With a Nordic Perspective on Social Entrepreneurship” sier i en artikkel i Mandag Morgen (oktober 2011) at han ikke kjenner noen som driver ”Social Business” etter de rene teoretiske linjene i Norge. Han begrunner det med at markedet ikke er åpnet ennå. Det kreves mange kunder og mange tilbydere for at det skal oppstå konkurranse, og at dette i sin tur fører til innovasjon på tilbudssiden. De økonomiske forholdene må kunne legge til rette for en sosial forretningsvirksomhet, men kan man ikke si at forholdene ligger til rette for dette i Norge? Det finnes da flere forretningsvirksomheter som går med overskudd?

De fleste jeg snakker med om sosial forretningsvirksomhet i Norge tar opp Kavlikonsernet som et eksempel på en sosial forretningsvirksomhet i Norge. Kavlikonsernet er kanskje noe av det som ligner mest på en sosial forretningsvirksomhet i Norge, men det er ikke en sosial forretningsvirksomhet. Kavlikonsernet er eid av Kavlifondet. Kavlifondet deler ut overskudd til diverse prosjekter og tiltak innenfor humanitære formål, forskning og kultur. Dette betyr at de ikke selv er direkte involvert i prosjektene og tiltakene, noe som betyr at dette heller mer mot CSR. Hvis de hadde vært en sosial forretningsvirksomhet, så hadde de drevet prosjektene selv.

Jeg kjenner til én norskeid sosial forretningsvirksomhet, siden jeg har jobbet frivillig der i ett år nå, men den ligger i kystbyen Tanga i Tanzania. Tanga International Competence Centre (TICC Ltd) har satt seg fore å vise at man kan få til en økonomisk bærekraftig virksomhet som løser noen samfunnsutfordringer og leverer tjenester som skal bekjempe fattigdom. TICCs mål er helt og holdent sosiale mål, og de jobber målrettet mot FNs utviklingsmål og Tanzanias egne nasjonalemål. TICC legger til rette for norske studenters praksis i Tanzania, spesielt i helsesektoren, og har avtaler med åtte høyskoler og universiteter i Norge, med samarbeid med flere. Studentene kobles til de sosiale prosjektene som allerede drives av TICC, for en vinn-vinn situasjon. Samtidig får TICC inntektene til å drives som en sosial forretningsvirksomhet gjennom hotell- og restaurantdelen.

Men hvordan kommer man seg til et punkt hvor man faktisk kan starte opp en sosial forretningvirksomhet? Hva med kapital? TICC er et aksjeselskap og har flere typer aksjonærer, alt fra individer med tro på ideén og store organisasjoner, som Norsk sykepleierforbund. En annen kilde kan være midler som tradisjonelt går til veldedighetsorganisasjoner.

På tide å forandre kurs?

Når man tenker på en sosial forretningsvirksomhet, trenger det ikke bare være med fokus på utviklingsland. I Norge kan en sosial forretningsvirksomhet bidra til å levere tjenester eller produkter som er nødvendig for å forbedre samfunnet, hvor offentlig og frivillig sektor kommer til kort – det betyr ikke at sosial forretningsvirksomhet er en motsetning, det er en tilleggsverdi.

I Norge er man fortsatt veldig opptatt av CSR, men er det kanskje på tide at vi åpner øynene for en ny måte å jobbe på? At det er mulig å jobbe med fattigdomsbekjempelse – i den mest utvidede forstanden av begrepet – samtidig som man driver en forretningsvirksomhet? En god sosiale forretningsvirksomhet er økonomisk bærekraftig og kan stå på egne ben, uten støtte, med konkurransedyktige arbeidsplasser. Og første gang du går i overskudd  er du i kontroll. Hadde ikke det vært den beste måten fremover?

Kilder

  • Gjølberg, Maria (2012). The Political Economy of Corporate Social Responsibility (CSR): Phd. UiO, Institutt for Statsvitenskap.
  • Clark, Martin (2009). The Social Entrepreneur Revolution: Doing Good by Making Money, Making Money by Doing Good: Marshall Cavendish.
  • Sandal, Jan Urban (2012). The Social Entrepreneurial Pyramid; With a Nordic perspective on Social Entrepreneurship: Media-tryck.
  • Yunus, Muhammed (2010) Building Social Business: The New Kind of Capitalism that Serves Humanity’s Most Pressing Needs: New York: Perseus.
  • TICC: www.meetingpointtanga.net
The Reconceptualization of Business

Bilde fra ”Discussion Paper: The Reconceptualization of Business”, UN Global Compact and Principles for Social Investment Secretariat