Qalb-e-Saleem Khan AhmedQalb-e-Saleem Khan Ahmed er tannlege og skribent.

Ahmed har en doktorgrad ved Institutt for oral biologi. Han er interesserert i temaer som innvandring, idéhistorie, modernitet og kultur.

Ahmed skriver regelmessig for Dagsavisen, Aftenposten og Minerva, og på egen blogg.

Vi er en vennegjeng som kaller oss for ”Villmarkens sønner”. Vi går på ski inn i marka og overnatter under en åpen, vakker og fascinerende stjernehimmel. Her lager jeg kylling tikka med naanbrød på bål. Kanskje er det min måte å representere det pakistanske i meg foran moder natur. Selv om det blir en del innkjøp av varer til turen tillater ingen av oss forsøpling. Vi passer godt på at plastposer og plastflasker ikke blir liggende. Det grønne miljøprosjektet har hatt en klar effekt og flere av oss ønsker å stemme grønnere til valget. Men må naturen betraktes som hellig eller moderlig for at folk virkelig skal tenke miljøvennlig?

Ideologisk sett er ikke den grønne bevegelsen helt en homogen gruppe. På den ene siden finner man en realpolitisk engasjert gjeng som er interesserte i ny teknologi, alternative løsninger og kreativ forskning. Troen på at det går an leve av naturen står sterkt, men det må gjøres på en bærekraftig måte.

På den andre siden finner man en mer spirituell gjeng. Her assosieres vitenskapelig og teknologisk progresjon med industri, forurensning, stress og fremmedgjøring. Mens den første gruppen ser fremover, ønsker denne gruppen å stoppe, snu og vende tilbake til det mer primitive og enkle. Som en reaksjon på forbrukersamfunnet, handler det om å forandre levestilen til det mindre komfortable og å gi avkall på goder. Moder jord sees på som en organisme, og betraktes derfor som noe hellig og mystisk. Alt liv på kloden blir derav en forlengelse av denne organismen. Det holistiske synet gir grobunn for kjærlighet til jorden.

Man kan altså ikke leve av naturen lenger. Man lever kun med. Denne gruppen har spilt en sentral rolle rundt bevisstgjøring av flere aspekter i det grønne prosjektet. Med sin stemmerett er den gruppen interessant å knytte et grønt bånd til. Et politisk parti som fremmer det grønne, trenger slike stemmer. Men kan slike representanter føre til et mindre seriøst innrykk av partiet?

Selv om begge gruppene innser at mennesker er en integrert del av naturen og at vi lever i naturen og dermed bærer et ansvar ovenfor den, kan det likevel være vanskelig å kombinere spiritualitet og asketisk alternativitet med dagens realpolitiske landskap. For et parti som MDG, som iherdig prøver å kvitte seg med stemplet som ”en-saks-parti”, stilles det allerede strengere krav til politikken og talspersonene som fremmer dem. Ved siden av politisk bredde må de også vise høy kompetanse og ha konkrete, velbegrunnede og gjennomførbare grønne løsninger. Det kan derfor ikke være plass til skepsis mot teknologisk satsing og kreativ forskning i deres politikk.

Det er kanskje naturromantikken som gjør at vi drar ut i naturen og har en spirituell opplevelse av den, men det er ikke klemmingen av trærne som kommer til snu den globale oppvarmingen. Det er bare det rasjonelle mennesket med troen på vitenskapen, fremskritt og kreativitet som kan gjøre.