Jeg skal skrive om nettvett-prosjekter Redd Barna har utviklet i samarbeid med partnere i det offentlige. Jeg har valgt å skrive om prosjekter som gir kunnskap om hvordan barns oppvekstarenaer kan få øynene opp for barns muligheter, sårbarhet og risikoer i det digitale samfunnet. I dette innlegget gir jeg deg mine tips til hvordan du kommer opp med en god idé.

LURT Å SJEKKE UT!

Hva er problemet ideen skal løse?
Hvorfor er ideen viktig å teste ut?
Syns de ideen skal testes ut på at den er viktig?
Bidrar prosjektet til samfunnsendring?
Hvilke partnere har kompetansen du ikke har?
Ta et google-søk og sjekk om ideen allerede er realisert.

Skaff impulser

Det er lett å finne på morsomme aktiviteter og idéer i min jobb. Jeg får ideer i innboksen, og jeg syns det er lett å komme på idéer til nye prosjekter. Jeg får inspirasjon til å finne nye ting når folk kontakter oss i Redd Barna, gjennom Twitter og via alt jeg lærer og hører. På en vanlig arbeidsdag treffer jeg på folk som på ulike kanter står på for å skape et mer barnevennlig samfunn for utsatte barn og barn flest. Det er herfra min inspirasjon stort sett kommer fra.

Gode idéer dukker opp når jeg går til jobb, driver med helt andre ting eller i uformelle samtaler med folk som har en helt annen jobb enn meg. Gode ideer dukker ofte opp når en minst venter det! Det er sjelden jeg har opplevd at gode idéer oppstår på formelle planleggingsmøter.

Verdiløse ideer

De fleste idéene mine og forblir idéer og tankespinn, og det er bra! Det er ikke penger eller mangel på begeistring for temaet nettvett som gjør at det ikke er verdt å ta bryet med å skrive en prosjektplan, skaffe finansiering og lete etter de rette samarbeidspartene.
Det er flere grunner til at omtrent alle idéene mine er verdiløse, i hvert fall i jobbsammenheng. Hovedgrunnen er at idéen ikke fører med seg et formål utover å være noe nytt, noe uprøvd. Idéen løser ikke et samfunnsmessig problem, og enda verre, den jeg ønsker å rette aktiviteten mot kan mene at det er helt fåfengt og irrelevant. Andre ganger må idéen skrinlegges fordi andre rett og slett har kommet meg i forkjøpet. Ett Google-søk er nok til å bekrefte at idéen ikke representerer noe nytt.

Hva er egentlig problemet?

Det aller viktigste arbeidet går ut på å definere hva problemet er og å avklare hva vi ønsker å endre på. Hvem er rett adressat og samarbeidspart? Er jeg virkelig helt sikker på at jeg har riktig oppfatning av situasjonen, kjenner jeg problemstillingen godt nok, og hva skal få meg til å tro at min løsning er den beste? Hva sier de det gjelder; tror de at min ide kan løse deres problem?

Det kan virke som en enkel oppgave, jeg skal jobbe for å øke barns nettvett. Redd Barna skal lære barn å ta valg som gjør dem trygge og ansvarlige, og vi skal ansvarliggjøre voksne til å passe på barn og lære dem vett på nett. Men når det kommer til stykket er det ganske uklart hva det egentlig betyr.

Finn inspirasjon i feilene

Det var kritikk av vårt arbeid som tvang meg til å stille seg kritiske spørsmål om hva vi mener er problemet med barns nettbruk, hva vi skal lære barn og hva vi ønsker å få til.
Det startet med at to forskere, Elza Dunkels og Petter Bae Brandtzæg, argumenterte klart og tydelig for at nettvettreglene våre var farlige for barn. Det gjaldt særlig nettvettregelen vi den gang hadde om å være anonym på nettet. Vi reviderte nettvettreglene, samtidig som prosessen med å revidere reglene fikk oss til å erkjente begrensningen med å informere barn om ett sett med regler som gjelder for alle. Et dypdykk i forsking ga oss også innblikk i at farer på nett henger sammen med andre forhold i barns liv som ikke handler om nett. Videre viste erfaringer fra danske og svenske kollegaer Redd Barna at barn har lært seg forholdsregler, men at det ikke etterleves i praksis. Vi måtte endre kurs!

Vi fant ut at vi ønsket prosjekter som i mye større grad bygger på medvirkning fra barn, at læringsaktivitetene må skje på barns egne oppvekstarenaer og at det ikke finnes en allmenn norm for det gode liv på nettet, men at det må utvikles lokalt og med medvirkning fra barna, foreldre og andre viktige voksne i barns liv.

Når dette var et uttalt ønske for oss, var det egentlig lett å finne relevante partnerskap, utvikle prosjektplaner og ikke minst skaffe penger så ideene kunne settes ut i live.

Å finne de rette

Jeg var (og er stadig) på jakt etter samarbeidsprosjekter, som skulle foregår der barn er og hvor man kan jobbe langt mer utforskende med temaet, nettvett, i samarbeid med barn selv.

Idet jeg visste hva jeg ville hvordan jeg ville jobbe og hva jeg ville oppnå, kommer de levedyktige idéene fram. Det var nokså tilfeldig hvordan prosjektene ble til. Det handler om å treffe samarbeidsparter som er omforent på hvordan man kan få til endring, og for min vedkommende handler det å treffe på ja-mennesker som er mer opptatt av sak enn å fronte sin egen profesjon eller sektor. Dessuten er det et forutsetning for våre nettvettprosjekter at det må bygge på samarbeid med barn og ungdom selv, og at det er tid og rom for å revidere kursen underveis. Derfor er det absolutt en fordel å organisere arbeid i prosjekt, ikke i linjen i en virksomhet.

Fant aktivister i museumsverdenen

Flere av våre prosjekter ble til fordi andre trengte finansiering. Telemuseet tok kontakt med oss fordi vi er søkerorganisasjon til ExtraStiftelsen. De vil etablerte kontakt med hadde tilfeldigvis fått med seg at vi hadde en teaterturné (Nettet) på Kjelsås trikkestasjon, samtidig som de arbeidet med sin utstilling, Nettdating. Deres prosjektidé var å lage et museumsopplegg for skoleelever basert på den utstillingen. De inviterte derfor meg til en omvisning av utstillingen, og det gikk raskt å skrive prosjektsøknaden og skaffe midler til prosjektet: Vennskap og kjærlighet på nett og mobil, fordi vi var omforent på mål – viktigheten av aktiv deltakelse fra barn selv.

Gjenbruk av svensk krutt

Google-søk var utgangspunktet for utvikling av lærerressursene vi har i skolen. Vi har i dag utviklet materiell til lærere, som virkelig treffer godt og som brukes i klasserom i hele landet. Idéen med å lage skolemateriell som bygger på øvelser som krever aktiv deltakelse fra elevene, er hentet fra Sverige. Jeg gjorde noen google-søk og fant ut at Myndigheten för ungdoms- och civilsamhällesfrågor i Sverige (et fagdirektorat) gjennomførte en handlingsplan for å trygge barn på nett. Her fant jeg et skolemateriellet, Ses offline? Jeg tok kontakt og fikk tillatelse til å lage en norsk versjon av dette. I dag har vi laget materiell til alle alderstrinnene i skolen. Det er altså ikke nødvendig å skrinlegge alle ideer som ikke er nye; noen ganger kan en kopiere, forbedre eller tilpasse andre sine prosjekter og ideer.

Idédugnad

Det siste prosjektet, som er et bydelsprosjekt, startet med at en SaLTO-koordinator på Stovner ringte meg. Hun fortalte at skoler i bydelen hennes ga usikre på hvordan de skulle håndtere identitetstyveri, trusler og mobbing på nett. Hun samlet en forsker, en ansatt i feltteam, en fra frivillighetssentralen og meg rundt bordet for en idédugnad om hva vi kunne gjøre sammen. Vi var omforent på at vi må lytte til ungdom og involvere dem i arbeidet med å utvikle løsninger for hvordan skole, fritid og oppvekstarenaer skal jobbe. Det var oppstarten på et treårig prosjekt, som resulterte i tre rapporter, informasjonsmateriell til ungdom. Her var vi en rekke relevante aktører som ønsket å jobbe med samme utfordring. Selve ideen ble utviklet underveis i prosjektet, i nært samarbeid med målgruppen, nemlig ungdommene selv.

Tilfeldig eller planlagt?

Det er en blanding av planmessighet og tilfeldigheter som fører til utvikling av gode prosjektidéer. Det er tilfeldig hvilke samarbeidsparter jeg treffer på, men vi er omforent på mål og hvordan endring skapes. Gode idéer og planer skapes i møter med folk man jobber godt sammen med. Dessuten er det gøy å jobbe med fagfolk som har guts til å innse at ungdom ikke har overdreven respekt for voksnes nettvettarbeid!