Du kommer ikke unna klisjeer i denne bransjen. Kommunearbeidere er proppfulle av standardsetninger, og det er lett å bli en forutsigbar figur, slik som i «Etaten» eller «The Office». For vi mennesker er så forutsigbare på mange måter. Og jeg kan lett bli en vanlig kontorarbeider, som ikke tør å gå ut over de rammene som er satt. Jeg tror det er lurt å tenke på hvorfor klisjeer er klisjeer. Hva har jeg lært så langt? Hvordan kan jeg tenke nytt i det offentlige systemet? Hvordan måler jeg det jeg gjør? Og hvordan tar jeg neste steg?

«Du må tenke positivt!»
jorunn innlegg 4 1

Plakater jeg har fått fra en gammel kollega

«Nei, det klarer jeg ikke …» er en gjenganger hos mange av oss. Møt begrensningene med flere spørsmål. Etter snart ett år i den nyopprettede frisklivssentralen er det særlig én erfaring jeg sitter igjen med: Vi tenker alle på grunner til hvorfor vi ikke skal få til ting. Vi er skapt for å marinere oss i det som begrenser oss. Det er så enkelt å peke på eksterne faktorer som gjør at vi ikke fungerer optimalt. At vi ikke når målene våre. At ting ikke blir som forventet. Det gjelder både i privatlivet og på jobben.

Jeg må innrømme at optimistene har rett. Jeg klistret på meg et smil og håpet på det beste da jeg fikk i oppgave å opprette frisklivssentralen. Kommer dette til å bli bra? Er budsjettet for stramt? Hva gjør jeg? I etterkant kan jeg si at det ordner seg alltid for flinke piker. Vi må bare omgås positive mennesker, også i arbeidslivet. Og det er særlig viktig når vi skal tenke samhandling.

«Det ligger ikke i vårt mandat …»

Dette er den beste klisjeen i arbeidslivet. Vi som jobber med samhandling, hører ofte denne. Jeg ler inni meg når jeg hører denne setningen! Ordet «mandat» kan være nyttig for saksbehandlere, advokater osv. For samhandling kan det være synonymt med stagnering. Og det er sikkert greit nok …

For hvem har tid til å tenke nytt? Som akademiker lærer vi å begrense og tydeliggjøre problemstillingen. Det er fortsatt et stort gap mellom kunnskapsbaserte metoder og hvordan vi implementerer dem i virkeligheten. Kunnskap hentet fra forskning kan bli for firkantet. Mennesket er langt fra begrenset og tydelig. Jeg har selvfølgelig forståelse for at vi må begrense oss. Men jeg skulle gjerne jobbet i en verden hvor vi var flinkere til å se hvordan vi kan utfylle hverandre med den kunnskapen vi har.

Mandater er ofte årsaken til at enkelte målgrupper blir kasteballer mellom ulike instanser. Det gjelder å tenke utenfor boksen, og sile ut dem som ikke vil det. Vi har for eksempel ikke klart å finne gode kartleggingsmetoder for en gruppe kvinner som ikke snakker norsk. I dag bruker vi skjemaer som er tilgjengelige hos helsedirektoratet. Vi har forenklet noen av dem, og vi har i ett tilfelle brukt tolk – det var veldig dyrt.

Noe som derimot er gratis, er å samarbeide med studenter. Vi har engasjert masterstudenter i folkehelsevitenskap fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Slik får vi en objektiv vurdering av ulike prosjekter. Det koster oss ingenting, samtidig som studentene blir en erfaring rikere. Det har vært det beste verktøyet for å evaluere det vi holder på med, og få råd om hvordan vi kan gjøre ting på en mer effektiv måte. Samarbeid med studenter, universiteter og høyskoler er å anbefale! De kommer ofte med gode og objektive observasjoner.

«Man tager det man haver!»

Det er viktig å se begrensningene, men det er enda viktigere å se de mulighetene som allerede finnes. Ser man på hovedmålene vi ønsker å oppnå i frisklivssentralen, kan man lett si at mye er umulig. Ta SOLID-prosjektet som eksempel (jamfør et tidligere blogginnlegg), der tre ulike instanser hadde tre ulike mål for målgruppen. Dette er nå blitt ett prosjekt.

    1. Frisklivssentralen: mål = livsstilsendring; bedre helsen for utsatte grupper og individer
    2. Norsk Folkehjelp, Oasen, Kvinner krysser grenser: mål = bedre integreringsprosesser i samfunnet
    3. Jobbsjansen: mål = få målgruppen ut i arbeid eller utdannelse

Hvorfor skal Nav jobbe med helse og forebygging? Hvorfor skal frisklivssentralen bidra til at arbeidsløse kvinner med minoritetsbakgrunn skal komme seg ut i arbeidslivet?

Vi gransket kunnskapen som lå inne hos både ansatte og individene i målgruppen.

    – Vi har kunnskap og kompetanse om fysisk og psykisk helse, integreringsprosesser, frivillig arbeid, nettverksbygging, kartlegging, jobbsøking, intervju, rollespill – ja, listen er lang.

    – Vi har en målgruppe som ønsker å delta, og som har mye erfaring.

Det handler til syvende og sist om å gi hverandre handlingsrom til å utforske det vi er gode på. Se på det positive vi kan bidra med. Vi legger til rette for at målgruppen selv forteller oss om sine erfaringer, og vi bidrar med faglig kunnskap. Brukermedvirkning er viktig!

«Knowledge is power»

Legger man til en smule kreativitet, kan man nå hårreisende mål likevel. Frisklivssentralen er oppe og går. Vi har hatt åtte gruppetiltak, i tillegg til individuelle samtaler med deltakerne. Å opprette en frisklivssentral er nådd innen året er omme. Så er spørsmålet om vi har den effekten vi ønsker på deltakerne våre? Det å sette seg rundt et bord, det å legge alle fakta på bordet, det å se på utfordringer sammen, det å tørre å spørre om alt – det er gull verdt for alle som vil starte noe nytt. Og det krever å tåle litt kaos når man starter med blanke ark.

Det finnes ingen dumme spørsmål, sies det. Jo, det gjør det, men det er kanskje de spørsmålene det er viktig å besvare for at hjulet skal begynne å rulle. Det er viktig at alle er med på hva som skal skje. I dag sitter vi ikke lenger med helt blanke ark. Nå har vi svar på de fleste spørsmålene. Vi har evaluert og fått svar fra de fleste deltakerne. Men disse svarene genererer igjen nye spørsmål.

jorunn innlegg 4 2

Hjemmesnekret whiteboard. Å visualisere tanker og ideer kan skape eierskap til prosessen.


Det optimale hadde vært om alle klarer å få et eierskap til det som skal gjennomføres – både ansatte og deltakere. Det er ikke alltid lett. Vi ser ulikt på saker når vi kommer fra ulike (fag)bakgrunner. Vi bruker tid på planleggingsmøter, og vi bruker den tverrfaglige kompetansen som sitter rundt bordet, til å komme med nye løsninger. Vi bruker kartleggingsskjemaer og besvarelser fra deltakerundersøkelsene våre.

I høst skal vi prøve en strategi: Når deltakerne selv føler at de bidrar til fellesskapet, tilhører gruppen og får litt ansvar, skaper det en dynamikk som er smittsom. De gleder seg til å bidra. De får seg nye venner som er i samme båt som dem selv. De ensomme ser på andre deltakere som familie. Og da merket vi at deltakerne sørget for rekruttering. Plutselig kom det også bekjente som ville være med på samlingene.

«Dette fikser vi!»

Vi håper at langtidseffekten er at deltakerne finner sin plass i systemet med både jobb, venner og et sosialt liv, hvor de overfører gode og sunne verdier til sine barn og familier.

Vi har klødd oss i hodet mange ganger, og sett på hvordan andre gjør det. Men faktum er at det er vanskelig å vise til kvantitative resultater når man jobber med mennesker som målgruppe. Hittil har vi forsøkt å lage spørreundersøkelser, intervjuet og hatt gruppesamtaler – uten å kunne vise til en mirakelløsning.

Det vi har erfart, er at deltakerne tar i bruk kunnskap som vi tar opp på gruppetiltakene. Noen er kommet ut i jobb. Noen har deltatt som frivillige. Noen har startet egne frivillige grupper. Noen er blitt inspirert til å tenke: «Dette fikser vi!» Mens andre bruker lengre tid til å gjøre endringer i livet …

Vi ønsker uansett å være en sentral for dem og veilede dem i livets mange valg.