– om politiske vedtak som krever at kommuneansatte er kreative

 

«Metamorfose [er] en gjennomgripende fysisk forandring som individer gjennomgår i løpet av levetiden. Dette […] innebærer normalt en gjennomgripende omstrukturering av […] indre og ytre oppbygning.»
Kilde: wikipedia

 

Samhandlingsreform og folkehelselov, musikk i mine ører

Da jeg var yngre, gikk jeg gjerne på hip-hop-konserter. Der søkte jeg idealer som kunne gi meg en identitet som stemte med min tolkning av verden. Nå har jeg utvidet repertoaret og nyter også klassisk musikk med selveste Filharmonien på podiet. Det er en endring som har kommet med erfaringer, og med fascinasjonen over at så mange mennesker kan få til noe så magisk og genialt ved simpelthen å være på jobb sammen. Musikernes jobb er å formidle harmoni og mestertakter. Der ligger det mye arbeid bak, og ikke minst mye god helse i.

La oss se litt nærmere på det opphavlig greske ordet filharmonisk: Fil betyr venn, noe man elsker, og harmoni har med sammenføyning å gjøre. Min filosofi er at man i prinsippet kan spille etter de samme notene i ethvert yrke, bare man samarbeider med de riktige personene. Dersom vi vil oppnå det samme, så å si høre den samme musikken, bør vel også helseverdenen kunne lage et mesterverk?

jorunn_filharmoni

Kjære Oslo kommune!: La oss spille sammen og skape gode resultater, slik Oslo filharmoniske orkester setter arbeidet i system og skaper et mesterverk.

Min oppgave er å formidle budskapet om at det er «helse i alt vi gjør», både til kolleger, til andre fagfolk og ikke minst til befolkningen i Bydel Nordstrand. Som folkehelsekoordinator har jeg vel det til felles med en dirigent at man skal bidra til at alle bruker hverandres instrumenter, og spiller etter de samme notene. Problemet er at helse har med så mye å gjøre, alt fra biologisk arv og oppvekst til familiekultur og nærmiljø. Og fagmiljøer har ulike tolkninger på hva som er god helse. Man skjønner jo fort at filharmoni er vanskelig å få til!

I 2012 trådte den nye folkehelseloven i kraft, og vi fikk nye noter å spille etter. Som bydel skal vi drive med helseovervåkning og tilrettelegge for at individet tar såkalt sunne valg. I beste fall vil vi at de sunne valgene er en naturlig del av den enkeltes hverdag. På et strukturelt nivå har vi ansvar for at befolkningen holder seg frisk og selvstendig, så lenge som mulig. Eller for å si det med Samhandlingsreformen (st.meld. nr. 47): «Rett behandling – på rett sted – til rett tid».

I mitt hode ble det omformet til:
«Rett behandling». Vi må forebygge for å unngå skader og sykdom. Det i seg selv er komplekst. I bydelen vår er det rundt 50.000 innbyggere – med omtrent like mange definisjoner av begrepet helse. Men med universelle tiltak må vi påvirke barn og familier til å tenke «føre var».

«På rett sted». Arv og miljø har sin påvirkning. Vi må forebygge selektivt og satse på grupper med høy eksponering for flere risikofaktorer. Det finnes mange gode tilbud, og sammen kan vi bidra til å løfte livskvaliteten for dem det gjelder.

«Til rett tid». Den enkelte må til enhver tid ha et sted å gå til i nærmiljøet hvor man kan få hjelp til å bedre livskvaliteten. Særlig de som faller mellom to stoler, må identifiseres og loses til tiltak hvor de kan oppleve trygghet og få nødvendig støtte.

Alle på hver sin tue

For to år siden lurte jeg på hvordan vi skulle klare å jobbe etter de nye reglene. Hvordan skulle vi som utøvende instans kunne spille etter de nye notene? Hvordan kunne vi få befolkningen til å forstå folkehelseperspektivet? Det er fortsatt slik at hver enhet ser på helse fra sitt ståsted.

Selv har jeg ikke glemt at jeg har bakgrunn fra den medisinske verden. Nå fikk jeg æren av å jobbe med kolleger med blant annet sosialfaglig bakgrunn. Da ble det mange interessante diskusjoner om hvordan vi bør tenke forebyggende. Og jeg merket fort at vi spilte på ulike instrumenter, at vi ikke alltid var enige om hvor vi burde satse.

Det vi da gjorde, var å finne ut hva vi allerede gjør, og hvilke behov vi fortsatt har. Vi gjorde en undersøkelse av alle enheter og relevante tjenesteledere, der vi stilte nettopp slike spørsmål. Mens kartleggingen pågikk, orienterte jeg meg i andre bydeler, kommuner, etater og helsedirektoratet. De snakket alle om frisklivssentraler, psykisk helse og individer som faller mellom to stoler. På nettverkssamlinger kom det tydelig frem at vi ser økende utfordringer innen psykisk helse.

Tenke utenfor boksen

Vi har jobbet mye med hvilke gevinster man får ved å drive mer fysisk aktivitet, endre kostholdet og slutte å røyke. Da ser vi også at nesten alt henger sammen med psykisk helse. Og da vil ikke noen få helsesamtaler være nok. Derfor søkte jeg om midler til å opprette en frisklivssentral i bydelen og, utenfor det normale, søkte jeg på midler til å ansette en psykolog. I september i fjor åpnet vi så frisklivssentralen i Bydel Nordstrand. Da ble vi en av de første sentralene til å ansette en psykolog i 100 % stilling.

Frisklivssentraler er nødvendige fordi veiledende og motiverende samtaler er noe hver og en av oss kan trenge. Da må vi ha en sentral som kan bidra med forebyggende tiltak som gagner alle, både kolleger og befolkning. Psykologer er nødvendige fordi de kan bidra med så mye når vi jobber med livsstilsendringer, både kognitivt, fysisk og praktisk. Psykologer kan gi oss den harmonien vi trenger i det daglige arbeidet. Et bindeledd mellom alle tuene.

Et mesterverk er det fortsatt ikke, men vi har i hvert fall enda et instrument å spille på.