Dette blogginnlegget er inspirert av kapittel 4 i boka «Think Like A Futurist» av Cecily Sommers ved PUSH institute i Minneapolis. Forlaget har gitt meg en sniktitt på boka som kommer i salg 2. oktober 2012.

På snaue to tiår har mobiltelefonen transformert et helt land. Bangladesh hadde for 20 år siden én telefon per 500 innbyggere, nesten ingen på landsbygda For å skaffe deg en måtte du stå på venteliste i mange år, og det kostet 500 dollar. Det fantes bare ett telefonselskap. Ingen hadde mobil – infrastrukturen fantes ikke.

Photo: shubho / morgueFile

Iqbal Qadir vokste opp i Bangladesh og flyttet fra byen til landsbygda som liten. En dag måtte han gå milevis til et apotek for å hente medisin til sin syke bror. Da han kom frem var apoteket stengt. Eieren måtte selv ut på noen ærend denne dagen.

Mange år senere, da Qadir jobbet på Wall Street, kom han til å tenke på denne episoden. Han spurte seg selv, hva om jeg hadde hatt telefon; da kunne jeg ha ringt apoteket på forhånd for å høre om det var åpent. På den måten hadde jeg spart meg turen.

Qadir regnet deretter ut en persons økte produktivitet i løpet av et liv som følge av tilgang til telefon til 50 000 dollar. Tilsvarende regnet han ut livstidskostnaden ved å eie en mobiltelefon til 2 000 dollar.

Han satte seg som mål å bringe mobiltelefonen til Bangladesh.

Photo: alvimann / morgueFile

Han måtte overkomme mange hindre, blant dem en del myter om fattige mennesker: at fattige ikke har ressurser, at de ikke kan disponere penger fornuftig, at de ikke bryr seg om merkevarer og at de utgjør en dårlig kredittrisiko.

Den største myten over alle er at for å snu fattigdom så må myndighetene subsidiere ny teknologi, som igjen innebærer «U-hjelp» og ovenifra-og-ned-styring.

Qadir ignorerte alle disse mytene og sørget selv for å skaffe svarene på spørsmål om finansiering, infrastruktur og forretningsmodell.

Tilfeldigvis var Muhammed Yunus i gang med en virksomhet i Bangladesh basert på mikrofinansiering. Qadir tenkte at en mobiltelefon er en investering på linje med å skaffe seg produksjonsmidler og som gir avkastning, og det ville derfor gi mening å mikrofinansiere mobiltelefoner.

I tillegg hadde selskapet til Yunus, Grameen Bank, allerede et godt etablert distribusjonsnettverk i landet. Sammen dannet de selskapet Grameenphone.

Det norske selskapet Telenor gjorde noe intet annet selskap turte. De investerte i infrastruktur for mobiltelefoni i et land de fleste andre så på som umulig å tjene penger i.

I dag omsetter Grameenphone for over 1 milliard dollar årlig. Selskapet har 5 000 ansatte, og over 150 000 mennesker har sitt levebrød knyttet til virksomheten. Over 100 millioner mennesker har nå tilgang til telefon i Bangladesh.

Hvordan var dette mulig?

Qadir, Yunus og Telenor trodde på mulighetene som fantes i å styrke veldig mange fattige menneskers mulighet til å være mer produktive. Ikke ved å gi dem U-hjelp eller sende klær, men ved å investere i dem som likeverdige mennesker, ha tro på at med riktige midler kan også de realisere sine drømmer.

For meg er dette et utmerket eksempel på sosialt entreprenørskap.