Norge har fått 11 nye helter! Ekspedisjondeltakerne i «Ingen Grenser», som alle har ulike funksjonshemninger, har vært en inspirasjon for alle som har sett på. Men vi skal ikke undervurdere Lars Monsens rolle i dette. I møte med deltakerne med alvorlige funksjonhemninger ser han mulighetene, ikke hindringene.

Måten han møter disse menneskene, burde være et forbilde alle! For ansatte i NAV og andre folk som jobber med å hjelpe folk som har fallt utenfor samfunnet, er Monsen-metoden noe de bør lære av. Enten det er snakk om funksjonshemmede, langtidssyke, folk som sliter psykisk, narkomane eller andre med spesielle utfordringer. Regelen er det samme: Ta menneskene og deres ønsker på alvor!

De 11 ekspedisjonsdeltakerne kjemper seg hele veien gjennom villmarka og opp på toppen av Snøhetta på egenhånd. Lars Monsen er tydelig på at hans rolle er begrenset å være ekspedisjonsleder og lose de gjennom villmarka. Han skal ikke bære så mye som en sekk, ikke sy puter under armene på de. Han stiller harde krav til de, krav som kan virke nesten urimelige. Der andre ville sagt: «Stakkars deg, du skal få slippe å slite mer» så sier han «Du greier dette, hvis du bestemmer deg for det.»

Litt for litt, steg for steg, gir han de troa på at de kan klare det. Han er nøye med å rose de for det de presterer. Det er tydelig at det gir de en enorm mestringsfølelse. Og når Kari, med Cerebral Parese, holder på å gi opp på den siste biten, går han ved siden av henne og sier: «Fortsett med den innsatsen du hadde i går. Nå har du snart gjort det, det kan du gå å tenke på nå.» Lars Monsen så at hun hadde det i seg, selv om hun selv ikke trodde at hun hadde mer å gi. De kommer seg til topps, alle og en hver. Og når de endelig når målet, kommer gledestårene og en stolthet over at de greide noe de ikke selv en gang, trodde var mulig til å begynne med.

Monsen-metoden kan ikke bare brukes i for å hjelpe folk nå toppen av Snøhetta, jeg er overbevist om at den kan brukes for å til å hjelpe folk til et bedre liv. Gjennom å gi de troa på seg selv, øker motivasjonen for å gå gjennom rehabilitering, finne jobb, fullføre utdanning og få orden på livet sitt. Spesielt for de som har fallt utenfor arbeidslivet er dette en metode som er gull verdt!

Jeg har hørt flere historier fra uføretrygdede, langtidssykmeldte og andre som har slitt i arbeidslivet. Historiene er veldig like når det kommer til manglende tilrettelegging og hvordan de opplever å ikke leve opp til kravene i arbeidslivet. Dette fører ofte til kronisk dårlig selvfølelse. Når mennesker som sliter i jobben sin møter NAV og blir fortalt at det beste for de og samfunnet er om de går over i uføretrygd, er dette ofte bekreftelse på at de ikke duger til noe. For de som virkelig ønsker å jobbe, ønsker å bidra til samfunnet, er dette ekstra vondt å høre.

Disse mennskene har mye bedre av å bli møtt av NAVs svar på Lars Monsen, som sier: «Hvis du virkelig ønsker å jobbe, så skal vi få det til. Men det krever at du står på og gir alt! Så skal jeg legge til rette for at du skal kunne få den hjelpa og støtten du trenger for å nå det målet!» Det betyr ikke at alle på død og liv skal ut i jobb, like lite som alle funksjonhemmede på død og liv skal opp på Snøhetta, men det betyr at de som vil jobbe, bør få muligheten.

Dette er kjernen i Monsen-metoden, gi folk verdighet ved å ta deres ønsker på alvor. Ellers er det et eksempel til etterfølgelse hvordan han tør å stille krav, og oppmuntrer de til å yte litt ekstra og enda litt ekstra. Hvordan han fokuserer på deres sterke sider, isteden for deres svake sider. Hvordan han roser de når de fortjener ros. Hvordan han ser hver enkelt. Tar NAV i bruk disse grepene, vil vi få mange flere ut i jobb, og mange flere mennesker vil få tilbake troen på seg selv!