For nøyaktig fem år siden var jeg dritt lei av statsvitenskap og Trondheimsvær. Jeg ville ut i verden og hadde alltid hatt en gründer i meg. Jeg søkte om å komme inn på gründerskolen og reise til USA for å utvikle teknologibedrift.

I intervjuet for å bli tatt opp nevnte de sosialt entreprenørskap. Sosialt hvaforno? Spurte jeg. Det var ikke et kjent fenomen for meg.

Enden på visa var at jeg søkte både sosialt entreprenørskap og gründerskolen. Jeg kom inn på begge og måtte velge. Da jeg forstod at sosialt entreprenørskap enkelt fortalt handla om å drive business for å løse sosiale problemer var jeg solgt. Det ble studie i sosialt entreprenørskap på Universitetet i Oslo.

Allerede før første samling i Oslo fikk jeg en oppgave. Finn et sosialt problem og lag en løsning på det som er økonomisk bærekraftig. Jeg lagde tankekart over alle mulige sosiale problemer jeg kunne komme på. Alt fra ensomhet til dårlig tilrettelagte bygninger og fattigdom i Afrika.

Ikke lag sånn tankekart.

Mitt problem – andres løsning!
Skapet var fullt av glass og metallemballasje, så hva gjør man?

Skapet var fullt av glass og metallemballasje, så hva gjør man?

Jeg kikka oppgitt opp fra datamaskina og la merke til at skapdøra på kjøkkenet ikke gikk igjen fordi det var fullt med hermetikkbokser og vinflasker. Kjent fenomen?

Jeg tenkte som så at dette må noen kunne hente og få betalt for. Romfolk? Kanskje. Rusavhengige? Kanskje. Jeg visste ikke. Noen i alle fall. Noen som fortjener en sjanse.

Silje på kafé Edgar, første gang jeg møtte henne.

Silje på kafé Edgar, første gang jeg møtte henne.

I mars, tre måneder senere stod jeg på torget og snakka med Silje. Silje er heroinavhengig, men ble med på kafé og fortalte sin historie. Hun var veldig lik meg og hadde hatt et ganske likt liv som meg. Hun var bare veldig, veldig uheldig på et punkt.

Jeg og Silje ble raskt gode venner og hun ble min første arbeidstaker. Vi lånte ei industritralle på Studentersamfundet og satte i gang med å ringe på dører.

Vi måtte endre kurs
Vi snek oss inn i VGs lokalerer for å samle pant. Faksimile fra VG.

Vi snek oss inn i VGs lokalerer for å samle pant. Faksimile fra VG.

Vi fikk 38 abonnenter på første runde! Den høsten beviste jeg, Silje og hennes kjæreste, Martin, at selv rusavhengige kan møte opp punktlig og gjøre et godt stykke arbeid. Tanken var at hvis en bare får jobbe nok – så greier en å bli rusfri.

Samme høst reiste jeg, Silje og Martin rundt hele Norge for å samle nok pant til å starte AS. Vi klarte det og jeg samla flinke folk til å sitte i et styre.

Men man kan ikke jobbe seg ut av rus. På initiativ fra Silje og Martin fant vi sammen med fagfolk og folka i styret vårt ut at Panterne AS skulle være til for de som nettopp er ferdig med behandling.

John og Arne på pantestua i Trondheim.

John og Arne på pantestua i Trondheim.

Jobb døgnet rundt

I mai begynte John og Arne som de første rusfrie arbeidstakerne med rusbakgrunn. Vi bygde opp en bedre og mer profesjonell løsning og økte prisen på tjenesten gradvis. Stadig vandrende fra hus til hus fant vi ut mer om hvordan dette skulle gjøres. Jeg jobbet natt og dag.

Ny og bedre tralle kunne betjene opptil 40 kunder.

Ny og bedre tralle kunne betjene opptil 40 kunder.

Vi spiste frokost på hotell sammen hver uke og dro på turer sammen. Vi har vært på snowboardtur, ridekurs, fisketur, spilt bowling og puttball og mye mer. John ble sendt på kajakkurs og kom tilbake som kajakkinstruktur. Han fikk jobb på Ica gjennom vårt nettverk i oktober og hadde ikke lenger tid til å jobbe for oss. Det var ganske kult at han ikke hadde tid til oss!

Voksesmerter

Når vi hadde 180 abonnenter i november 2012 møtte vi på noen vanskelig utfordringer som gjorde at vi plutselig stod uten folk. Jeg sjøl var utbrent, utslitt, blakk og ensom. Jeg gikk på den kjente veggen og måtte gå til styrelederen, Stina Låstad, og be om å få legge ned selskapet. Jeg fikk vilja mi og det var nok riktig akkurat da. Vi hadde verken folk eller penger igjen.

Etter at Jørgen Veiby tok kontakt med meg i 2013 starta jeg, han og et team vi samla sammen selskapet på nytt i Oslo i mars 2014. Vi hadde nytt navn, nye folk, mange dyrekjøpte erfaringer og et nytt og bedre konsept.

Det kan du lese mer om i neste innlegg 🙂

medarbeidulanse660x220